Eon: Dragoneye Reborn av Alison Goodman

Tittel: Eon: Dragoneye Reborn
Forfatter: Alison Goodman
Serie: Eon #1
Sider: 531
Sjanger: Fantasy, drager
Utgivelsesår: 2008
Terningkast: #5

She has a powerful secret... with deadly consequences.

For years, Eon's life has been focused on magical study and sword-work, with one goal: that he be chosen as a Dragoneye, an apprentice to one of the twelve energy dragons of good fortune.

But Eon has a dangerous secret. He is actually Eona, a sixteen-year-old girl who has been masquerading as a twelve-year-old boy. Females are forbidden to use Dragon Magic; if anyone discovers she has been hiding in plain sight, her death is assured.

When Eon's secret threatens to come to light, she and her allies are plunged into grave danger and a deadly struggle for the Imperial throne. Eon must find the strength and inner power to battle those who want to take her magic... and her life. 

Jeg synes:
Det er utrolig lenge siden jeg kjøpte denne boka, og jeg husker at da jeg faktisk kjøpte den, så var jeg fast bestemt på å lese den så fort som bare mulig, men slik ble det ikke da. Så da tok det nesten halvannet år før jeg endelig bestemte meg for å lese Eon, og selv om den kanskje var litt tung, så likte jeg den utrolig godt, og jeg kan ikke vente med å lese bok to!

Det jeg liker veldig godt med Eon, er at den er inspirert av japansk og kinesisk mytologi og kultur, noe jeg må si jeg har veldig lite kunnskap om, så derfor er det veldig vanskelig for meg å finne ut om boka faktisk er autentisk. Men uansett, så har Alison goodman (forfatteren altså) sagt selv at selv om hun har gjort svært mye research av kinesisk og japansk kultur, er ikke boka særlig basert på sanne fakta, men heller bare påvirket av det hun har funnet ut da, hvis det gir mening. Interessant og original start på en serie, synes nå jeg, fordi jeg har på en måte aldri lest noe lignende, så derfor var det veldig forfriskende å lese en såpass annerledes bok enn det jeg er vant til.

I tillegg til det fantastiske premisset til boka, likte jeg også veldig godt skrivestilen til Alison Goodman. Hun har skapt en veldig realistisk og troverdig verden, og alt virker veldig godt planlagt og nøye gjennomtenkt. Alle detaljene bare gjør boka så mye bedre, og hun skriver på en måte som gjør at når jeg først finner meg selv i å lese litt, så har jeg ikke lyst til å stoppe heller. Dessuten, så må jeg bare nevne de plot-twistene på slutten av boka, som jeg ikke så for meg i det hele tatt. Jeg burde egentlig ha skjønt det, men av en eller annen grunn, kom alt bare som et sjokk. Men dette fik meg bare til å nye boka enda mer enn det jeg gjorde fra før, så det var bare en bonus at jeg ble overrasket da jeg nærmet meg slutten.

Til slutt må jeg bare nevne en negativ mening jeg har om boka; det er egentlig ikke særlig mye som skjer i løpet av disse 544 sidene, og det irriterte meg litt. Det tok så lang tid, og det virket som om det aldri kom til å skje noe veldig spennende, og det var ikke særlig mye action. Jeg følte at alt bygget seg opp mot et klimaks på slutten av boka, og det er greit nok, men jeg følte at det var litt for få spenningstopper i løpet av historien, noe som fikk meg til å like boka litt mindre, siden det tok så lang tid å lese den, og til tider ble den ørlite grann kjedelig. . .

Uansett, jeg likte boka kjempegodt, men jeg anbefaler ikke å lese denne boka før du legger deg, fordi da kan du kanskje bli litt trøtt, kanskje du nesten sovner (som jeg nesten gjorde. . .) Men det er bare fordi dette er en bok som egnes å lese foran peisen, med en kopp te, når man er lysvåken og alle sansene er på plass. Da blir boka fantastisk bra, og jeg anbefaler Eon til alle som er die-hard fantasy fans (like me XD)

Harry Potter and the Chamber of Secrets (Illustrated Edition) av J.K. Rowling

Tittel: Harry Potter and the Chamber of Secrets (Illustrated Edition)
Forfatter: J.K. Rowling (duh)
Illustratør: Jim Kay
Serie: Harry Potter
Sider: 258
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1998
Terningkast: #6

The Dursleys were so mean and hideous that summer that all Harry Potter wanted was to get back to the Hogwarts School for Witchcraft and Wizardry. But just as he's packing his bags, Harry receives a warning from a strange, impish creature named Dobby who says that if Harry Potter returns to Hogwarts, disaster will strike

And strike it does. For in Harry's second year at Hogwarts, fresh torments and horrors arise, including an outrageously stuck-up new professor, Gilderoy Lockhart, a spirit named Moaning Myrtle who haunts the girls' bathroom, and the unwanted attentions of Ron Weasley's younger sister, Ginny.

But each of these seem minor annoyances when the real trouble begins, and someone -- or something -- starts turning Hogwarts students to stone. Could it be Draco Malfoy, a more poisonous rival than ever? Could it possibly be Hagrid, whose mysterious past is finally told? Or could it be the one everyone at Hogwarts most suspects . . . Harry Potter himself?

Jeg synes:
Som dere kanskje vet, så har det begynt å komme ut illustrerte versjoner av de ulike Harry Potter-bøkene. Det blir utgitt én bok hver høst, i rekkefølgen de originale bøkene ble utgitt. I 2015 kom Harry Potter and the Philosopher's Stone ut, og i fjor (2016) ble Chamber of Secrets utgitt. Det vil altså si at Prisoner of Azkaban blir utgitt i år, osv. . . Jeg har laget en tradisjon som går ut på at jeg hvert år skal lese den nye illustrerte Harry Potter boka under juletida. I år passet det ikke helt bra, siden jeg reiste til Cuba i ferien. Men jula varer jo helt til påske, så derfor leste jeg den heller da jeg kom hjem! Smart, ass. Jeg blir like forbauset hver gang at jeg klare å glemme hvor mye jeg elsker Harry Potter. Og jeg må bare nevne at Harry Potter er mye bedre på engelsk enn på norsk, og derfor likte jeg den mye bedre enn sist.

Det var helt fantastisk å lese om Harry og vennene hans igjen. Det begynner å bli en stund siden (et år faktisk), og jeg synes altså at boka var bedre enn jeg husket den. Hver kveld gledet jeg meg til å legge meg, slik at jeg kunne fortsette å lese i boka, men samtidig ville jeg ikke at eventyret skulle ta slutt. Selv om jeg visste hva som kom til å skje i boka, var den fremdeles spennende som bare det, og jeg har en massive book-hangover etter jeg ble ferdig med å lese den, for å si det mildt.

Illustrasjon av føniks (Pottermore.com)

Jeg tror kanskje at Jim Kay sine illustrasjoner fikk meg til å elske boka mye mer enn jeg ellers ville gjort. Hvis jeg var litt lei av å lese (som jeg sjelden var), var det fint å bare skikke litt på alle de fantastiske illustrasjonene. Jim Kay er virkelig en fantastisk kunstner, og jeg kan ikke vente med å se hva han finner på i de neste fem bøkene. Ventingen kommer sakte men sikkert til å ta livet av meg, no doubt about that.

Siden jeg skriver om Harry Potter, føler jeg at jeg også må nevne Fantastic Beasts and Where to Find Them, siden den for en liten stund siden kom ut på kino. Jeg er uendelig glad for at vi får flere filmer om Harry Potter-universet, og jeg virkelig elsket filmen. Jeg har ikke lest Hogwarts Library, men jeg føler at jeg burde gjøre det snart, slik at jeg kan få mer bakgrunnsinformasjon om både filmene, men også hele magiverden generelt. Jeg vet ikke om jeg skal lese The Cursed Child, siden den ikke er skrevet av J.K. Rowling, men jeg kommer sikkert til å gjøre det en gang. Men siden den har fått så dårlige tilbakemeldinger, tenker jeg at det er bedre å ikke lese den med det samme, i hvert fall ikke etter å ha lest denne fantastiske boka her! Vi får se. . .

Gilderoy Lockhart (TheFandom.net)

I tillegg må jeg bare nevne noe (nesten) helt til slutt. Jeg har helt glemt hvor mye jeg misliker (kanskje hater) Gilderoy Lockhart. Han er så irriterende og arrogant, noe som jeg nesten helt hadde glemt, siden det er så lenge siden jeg leste boka sist. Jeg må bare skrive det ned her, slik at jeg husker det hver gang jeg leser anmeldelsen min på nytt, fordi han var virkelig en pain in the ass, for å si det på godt engelsk. Kommer ikke til å savne ham, selv om jeg synes litt synd på ham når vi treffer ham igjen i en av de senere bøkene.

Uansett, denne boka var helt fantastisk, og jeg kan ikke vente med å lese Prisoner of Azkaban (Illustrated Edition), når den kommer ut denne høsten. Jeg kommer ikke til å lese den før til neste jul, så da blir det et helt år med intens venting. Jeg gleder meg veldig, og det blir gøy å se hva mer Jim Kay har på lager.

Anmeldelser av tidligere bøker i serien:
Harry Potter and the Philosopher's Stone #1 

Uprooted av Naomi Novik

Tittel: Uprooted
Forfatter: Naomi Novik

Sider: 438
Sjanger: Fantasy, eventyr
Utgivelsesår: 2015
Terningkast: #4

Agnieszka loves her valley home, her quiet village, the forests and the bright shining river. But the corrupted Wood stands on the border, full of malevolent power, and its shadow lies over her life.

Her people rely on the cold, driven wizard known only as the Dragon to keep its powers at bay. But he demands a terrible price for his help: one young woman handed over to serve him for ten years, a fate almost as terrible as falling to the Wood.

The next choosing is fast approaching, and Agnieszka is afraid. She knows—everyone knows—that the Dragon will take Kasia: beautiful, graceful, brave Kasia, all the things Agnieszka isn’t, and her dearest friend in the world. And there is no way to save her.

But Agnieszka fears the wrong things. For when the Dragon comes, it is not Kasia he will choose.

Jeg synes:

Jeg har tidligere lest de tre første bøkene i Temeraire-serien av Naomi Novik, og jeg likte dem forholdsvis godt, spesielt den første. Men det begynner å bli en stund siden, så jeg burde kanskje fortsette på den serien snart. . . Uansett, nå har jeg endelig lest Uprooted av Naomi Novik, som jeg har hatt et øye på en stund nå, og jeg likte den kjempegodt, spesielt fordi den var så eventyrlig og koselig å lese.

Uprooted er nesten som en bok blandet av mange ulike eventyr, presset sammen i en herlig miks av action, spenning og magi. Selv om jeg brukte skikkelig lang tid på å lese boka, likte jeg den utrolig godt. Det er bare det at jeg ikke har hatt glede av å lese i det siste, eller rettere sagt, ikke har hatt lyst til å sette meg ned å lese en bok. Jeg synes fortsatt det er utrolig hyggelig og koselig å lese, spesielt med en god kopp te eller kaffe, men jeg har hatt en del å gjøre i det siste, og når jeg faktisk har tid til å gjøre noe annet enn skole, har ikke lesing vært første prioritert. #Netflix Men i ny og ne satt jeg meg ned for å lese, og det var virkelig verdt det. Jeg rakk til og med å lese boka ferdig før jeg reiste til Cuba, hehe. Hvor lang tid tok det, tre måneder? Hehehehe. . . 

Jeg må innrømme at begynnelsen av boka var mye mer spennende enn slutten, men det er kanskje fordi jeg begynte å miste interessen da jeg nærmet meg slutten. Jeg var ikke helt interessert i historien, og konklusjonen var kanskje litt rar? Jeg vet ikke helt, men noe var det i hvert fall, men jeg synes framdeles at boka var kjempegøy å lese. Men slutten funket ikke helt for meg, kanskje fordi alt skjedde så fort. 400 sider med masse oppbygging, og plutselig 30 sider med masse ny informasjon. Not a great combination, if you ask me. 

Anyhow, jeg likte denne boka veldig godt, og kommer definitvt til å lese mer av Naomi Novik hvis hun kommer ut med flere frittstående bøker. Det spørs om jeg fortsetter på Temeraire-serien, men vi får se. Nytt år, nye muligheter. Men akkurat nå prioriterer jeg nok andre ting enn å lese ferdig den serien. Uansett, Uprotted var litt av et eventyr, og jeg storkoste meg de gangene jeg fant meg selv i å lese litt.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss

Tittel: The Name of the Wind
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle#1
Sider: 662
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2007
Terningkast: #6

Told in Kvothe's own voice, this is the tale of the magically gifted young man who grows to be the most notorious wizard his world has ever seen. The intimate narrative of his childhood in a troupe of traveling players, his years spent as a near-feral orphan in a crime-ridden city, his daringly brazen yet successful bid to enter a legendary school of magic, and his life as a fugitive after the murder of a king form a gripping coming-of-age story unrivaled in recent literature. A high-action story written with a poet's hand, The Name of the Wind is a masterpiece that will transport readers into the body and mind of a wizard.

Jeg synes:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne serien, men jeg har alltid utsatt å begynne på serien, på grunn av lengden på bøkene. Jeg har egentlig ikke noe problem med svære bøker; jeg synes egentlig det er ganske koselig å lese noen skikkelig svære bøker i blant. Men jeg var egentlig ikke sikker på om jeg kom til å like The Name of the Wind. Og jeg hadde aldri motivsjonen til å bare begynne på boka. Men så, en dag, så bare bestemte jeg meg for å lese den, og jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, fordi denne boka var fantastisk!

Først og fremst, ikke bli skremt av lengden på boka! Ikke gjør den feilen jeg gjorde, fordi jeg er skikkelig sur på meg selv over at jeg ikke har begynt på denne serien tidligere! Så hvis du har denne boka på hylla, gå å les den med en gang! Fordi denne boka fortjener ikke å bli dekket av støv på hylla, som den har gjort hos meg i noen måneder, hehe. . .

Noe som jeg synes er veldig interesssant og originalt med denne trilogien, er at bøkene tar for seg en mann som forteller livshistorien sin utover tre dager, altså hver sin bok tar sted fra hva han forteller i de tre dagene. Det synes jeg var skikkelig kult, og det er en veldig original måte å fortelle en fortelling på.

Jeg synes egentlig det er vanskelig å skrive omtaler om bøker som jeg elsker. Så jeg har egentlig ikke mye å skrive, annet enn at jeg elsker skrivestilen til Patrick Rothfuss. Den er lett og lese, men samtidig veldig fortryllende. Det er en diger bok, men den går egentlig ganske fort å lese, hvis man bare har motivasjonen til å sette seg ned for å lese videre.
I tillegg så er det et digert persongalleri, med mange interessante karakterer som alle har sine egne personligheter og alle virker ekte. Du legger også merke til hvordan karakterene vokser og utvikler seg gjennom boka, og jeg elsket å lese om Kvothe og alle de andre karakterene.
Dessuten, så virker verdenen som Rothfuss har skapt, veldig troverdig. Jeg synes det var veldig lett å leve seg inn i boka og handlingen, og alt passet så godt sammen. Jeg har egentlig ingen ting å klage over. Rett og slett ingen ting.

Det eneste jeg har lyst til akkurat nå, er å begynne på bok to. Men den har jeg dessverre ikke! Jeg kommer definitivt til å kjøpe den andre boka i serien snart, fordi jeg har veldig lyst til å vite hva som kommer til å skje videre i handlingen og i serien generelt. I tillegg har jeg lyst til å ha lest bok to før bok tre kommer ut (som ikke kommer ut på en stund, ser det ut til), fordi da er jeg klar for å lese bok tre med en gang den kommer ut. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Både til folk som elsker fantasy, men også dem som ikke vanligvis leser slike typer bøker.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

The Iron Trial av Holly Black & Cassandra Clare

Tittel: The Iron Trial
Forfatter: Holly Black & Cassandra Clare
Serie: The Magisterium#1
Sider: 295
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2014
Terningkast: #4

Most kids would do anything to pass the Iron Trial.

Not Callum Hunt. He wants to fail.

All his life, Call has been warned by his father to stay away from magic. If he succeeds at the Iron Trial and is admitted into the Magisterium, he is sure it can only mean bad things for him.

So he tries his best to do his worst – and fails at failing.

Now the Magisterium awaits him. It’s a place that’s both sensational and sinister, with dark ties to his past and a twisty path to his future.

The Iron Trial is just the beginning, for the biggest test is still to come . . .

Jeg synes:

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Iron Trial, faktisk helt siden den kom ut. Men jeg endte aldri opp med å kjøpe den. Da jeg var i Ålesund for en stund siden, fant jeg boka en bokbutikk der og måtte selvfølgelig kjøpe den. Det er jeg veldig glad for, fordi jeg likte The Iron Trial ganske godt.

I boka følger vi Callum Hunt, en gutt som har magiske krefter og som må ta en test for å finne om han kommer inn på the Magisterium, en skole for hekser og trollmenn. Men Callum har ikke lyst til å bestå oppgavene; han vil ikke inn på skolen i det hele tatt. Men av en eller annen rar grunn, så ender han opp på the Magisterium, og det endrer hele livet hans.

Som mange andre, mener jeg også at boka minner veldig om Harry Potter, selve konseptet. Men allikevel er det mange ulikheter mellom de to seriene, så derfor ser jeg ikke på det som et stort problem. Det er mange egenskaper som gjør The Iron Trial unik på sin egen måte, og det er mange uventede vendinger i løpet av boka. Det er mye man ikke får greie på helt på begynnelsen, og jeg liker at forfatterne bruker dette til å få leserne til å lese videre; slik var det ihvertfall med meg. Hvem er Call? Det var et av de store spørsmålene jeg ville ha svar på. Det var mange spennende plot twists som fikk meg til å lese videre, og jeg heldigvis svar på alle spørsmålene mine på slutten av boka.

Jeg liker veldig godt hvordan The Iron Trial leder opp til resten av bøkene i serien. Plottet er veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg i de kommende bøkene. Holly Black og Cassandra Clare tar en ny vri på fantasysjangeren, som gjør serien veldig unik, selv om den har veldig mange likheter med andre fantasybøker. 

Call får jo noen venner på the Magisterum, men jeg synes ikke at vennskapet deres virket ekte. Jeg følte ikke noe kjemi mellom dem, så jeg håper at vennskapet deres kommer bedre frem i de kommende bøkene. Det virket ikke troverdig, og det gjorde boka automatisk litt dårligere. Så det er noe jeg håper forbedres i resten av serien.

The Iron Trial er skrevet av to forfattere: Holly Black og Cassandra Clare. Jeg har ikke lest noe av Holly Black, men jeg har lenge hatt lyst til å lese The Coldest Girl In Coldtown og The Darkest Part of the Forest, begge av Holly Black. Cassandra Clare derimot, har jeg lest en del bøker av, og de har jeg likt veldig godt. Derfor hadde jeg også ganske høye forventninger til denne serien, siden hun har vært med på å skrive den( Holly Black og Cassandra Clare skrev nemlig annenhvert kapittel.) Jeg er fornøyd med serien så langt, så der er jo bra!

Jeg er utrolig glad for at jeg bestemte meg for å lese The Iron Trial. Det var en lettlest og spennende bok, som inneholdt mange rare og uventede vendinger. Jeg har bok to på hylla, men jeg tror jeg leser noen andre bøker før jeg begynner på den. Jeg anbefaler The Iron Trial til litt yngre lesere, men den passer egentlig for alle, så lenge du er klar over at dette er en bok som er rettet mot yngre lesere.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Daughter of Smoke & Bone av Laini Taylor

Tittel: Daughter of Smoke & Bone
Forfatter: Laini Taylor
Serie: Daughter of Smoke & Bone#1
Sider: 418
Sjanger: Paranormal, fantasy, romance
Utgivelsesår: 2011
Terningkast: #4

Around the world, black handprints are appearing on doorways, scorched there by winged strangers who have crept through a slit in the sky.

In a dark and dusty shop, a devil’s supply of human teeth grows dangerously low.

And in the tangled lanes of Prague, a young art student is about to be caught up in a brutal otherwordly war.

Meet Karou. She fills her sketchbooks with monsters that may or may not be real, she’s prone to disappearing on mysterious "errands", she speaks many languages - not all of them human - and her bright blue hair actuallygrows out of her head that color. Who is she? That is the question that haunts her, and she’s about to find out.

Jeg synes:

Nå har jeg hatt denne serien utrolig lenge, og jeg synes det var litt flaut at jeg fortsatt ikke hadde lest noen av bøkene i serien enda. Så jeg begynte å lese Daughter of Smoke & Bone, mest for min egen del, fordi jeg synes det ble litt for dumt at jeg ikke hadde lest. Hvorfor har jeg ikke lest boka tidligere? Det aner jeg rett og slett ikke. Jeg har kanskje ikke vært i humøret til å lese den, men endelig var jeg det, og jeg var ikke skuffet.

Jeg liker veldig godt hvordan boka tar for seg bakgrunnen til Karou, den rare jenta med det blå håret. Det skaper et mysteriet som jeg må til bunns i med en gang. Jeg har lyst til å finne ut av hvem Karou er, så derfor hadde jeg alltid lyst til å lese videre. Da den store hemmeligheten endelig kom fram, må jeg si at jeg ble ganske overrasket, men alt ga mening. Alt hadde en sammenheng, og jeg synes det var utrolig spennende å få vite om fortiden til Karou, og Laini Taylor har gjort en utrolig god jobb med å finne på alt dette her. Alt virker utrolig godt gjennomtenkt, og jeg har nesten ingenting jeg ikke er fornøyd med.

Men jeg likte ikke så godt romansen som gikk gjennom boka. Den virket ikke helt ekte, fordi vi får jo ikke noe særlig kommunikasjon mellom de to karakterene. Det er bare en "kraft av kjærlighet" som binder dem sammen, og derfor var jeg ikke hundreprosent for at de skulle være sammen, siden det skjedde på et blunk. Plutselig, etter en dag, så var de sammen. Selv om masse av det blir forklart senere i boka, så synes jeg fortsatt det ikke virker troverdig. Ja, ja, det mener jeg.

I min mening, er den første delen av boka best, fordi jeg likte veldig godt den mystiske delen av boka. Det var utrolig interessant å lese om denne nye verdenen, og derfor synes jeg at det var mer spennende å lese om Karou enn Madrigal.

Dessuten, synes jeg ikke at boka hadde noe særlig høydepunkt; hele boka gikk i samme tempo, og det var ikke mye spenning. Derfor følte jeg at det var noe som manglet, og jeg håper den neste boka er bedre i den forstand. 

Eegentlig er jeg mest glad for at jeg endelig leste Daughter of Smoke & Bone. Jeg likte boka veldig godt, og jeg gleder meg til å fortsette på serien en gang. Men akkurat nå har jeg lyst på en liten pause fra Karou og Akiva. Jeg føler rett og slett for å lese noe annet akkurat nå, men jeg håper jeg kan lese neste bok, ihvertfall i år.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Heir of Fire av Sarah J. Maas

Tittel: Heir of Fire
Forfatter: Sarah J. Maas
Serie: Throne of Glass#3
Sider: 562
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2014
Terningkast: #3

Celaena Sardothien has survived deadly contests and shattering heartbreak—but at an unspeakable cost. Now she must travel to a new land to confront her darkest truth...a truth about her heritage that could change her life—and her future—forever.

Meanwhile, brutal and monstrous forces are gathering on the horizon, intent on enslaving her world. To defeat them, Celaena must find the strength to not only fight her inner demons but to battle the evil that is about to be unleashed.

Jeg synes:

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Heir of Fire, boken alle elsker. Med alle, mener jeg absolutt alle! Jeg har nesten ikke sett noen som ikke liker denne boka. Så du kan godt si at jeg hadde høye forventninger. Jeg skulle så gjerne vært en av de som elsket denne boka, men det er jeg dessverre ikke. Jeg likte den, men den er ikke den beste i serien etter min mening.

Begynnelsen av boka var skikkelig god, og jeg likte veldig godt retningen som handlingen tok. Men etter hvert som jeg leste videre, kjedet jeg meg litt. Hvorfor, det vet jeg ikke. Det skjedde masse spennende i boka, men det interesserte meg ikke særlig. Samtidig var jeg på en skoletur, så da fikk jeg ikke lest noe. Jeg hadde egentlig ikke så lyst til å plukke opp boka bare for å lese. Jeg leste mest bare fordi jeg ville bli ferdig med den.

Noe som irriterer meg litt med denne serien er karakterene. Spesielt Celaena. Hun er veldig arrogant og tror hun er så mye bedre enn alle andre. Samtidig bruker hun alt for mange utropstegn! Jeg skjønner henne ikke helt som karakter. Jeg liker henne, men noen ganger kan hun bli litt for mye. Hun er for perfekt, og jeg liker ikke karakterene som er perfekte, som blir skrytt opp i skyene. Og det blir nemlig Celaena.

I tillegg skjønner jeg ikke hvorfor alle andre karakterer i serien elsker henne. Alle synes hun er så fantastisk. Det er også en av tingene som irriterte meg. Hvorfor bedårer alle henne når hun bare er arrogant og selvopptatt tilbake? Ikke misforstå meg, hun har sin følsomme side og jeg skjønner hvorfor hun er slik hun er; hun har gått gjennom en del. Men jeg liker ikke å lese om overlegene karakterer.

Jeg liker Rowan veldig godt da, fordi han setter Celaena på plass. Han er skikkelig badass, og han var favorittkarakteren min i denne boka, sammen med Manon.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg føler ovenfor kjærlighetsdramaet lenger. Hvordan skal Sarah J. Maas løse det? Det er masse som foregår, og jeg gleder meg til å finne ut av hvordan det kommer til å utvikle seg i de neste bøkene.

Selvfølgelig er det deler ved boka jeg likte veldig godt, som delen med sjømonsteret. Den biten elsket jeg! I tillegg likte jeg veldig godt å lese om Manon og de andre heksene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes det var utrolig spennende. Det var de kapitlene jeg likte best etter hvert. 

Det var litt rart på begynnelsen, siden det var så mange forskjellige POV's, men etter hvert gikk det greit. Men jeg foretrakk Celaena's og Manon's kapitler.

Slutten av boka var veldig god; da begynte boka å bli bedre. Men noen deler synes jeg gikk litt for fort. Plutselig var det en diger kamp, og det var ikke så mye utvikling, det var mest action. Jeg synes det burde vært litt mer oppbygning til den kampen, men det er bare min mening. 

Selv om jeg hadde en del problemer med boka, har jeg fortsatt lyst til å fortsette på serien. Jeg synes at slutten av boka var såpass god, at jeg må vite hva som skjer videre. Så derfor har jeg allerede bestilt Queen of Shadows, bok fire i serien. Jeg gleder meg!

Anmeldelser av tidligere bøker:

The Assassin's Blade#0.1-0.5

Throne of Glass#1
Crown of Midnight#2

Bildet ble hentet fra Goodreads.

The Assassin's Blade av Sarah J. Maas

Tittel: The Assassin's Blade
Forfatter: Sarah J. Maas
Serie: Throne of Glass#0.1-0.5
Sider: 435
Sjanger:  Fantasy
Utgivelsesår: 2014
Terningkast: #5

Celaena Sardothien is her kingdom's most feared assassin. Though she works for the powerful and ruthless Assassin's Guild, Celaena yields to no one and trusts only her fellow killer for hire, Sam.

When Celaena's scheming master, Arobynn Hamel, dispatches her on missions that take her from remote islands to hostile deserts, she finds herself acting independently of his wishes—and questioning her own allegiance. Along the way, she makes friends and enemies alike, and discovers that she feels far more for Sam than just friendship. But by defying Arobynn's orders, Celaena risks unimaginable punishment, and with Sam by her side, he is in danger, too. They will have to risk it all if they hope to escape Arobynn's clutches—and if they fail, they'll lose not just a chance at freedom, but their lives...

Jeg synes:
Dette er altså ikke en fortsettelse på serien, men en bok som inneholder flere noveller som tar sted før hendelsene i første bok. Bare slik at ingen blir forvirret av det.
Jeg liker denne serien veldig godt, selv om jeg har noen ting som irriterer meg litt. Men allikevel gledet jeg meg veldig til å lese denne boka, først og fremst fordi jeg liker å lese noveller. Og boka skuffet ikke, fordi jeg likte alle novellene veldig godt.

Boka består av fem noveller:
-The Assassin and the Pirate Lord
-The Assassin and the Healer
-The Assassin and the Desert
-The Assassin and the Underworld
-The Assassin and the Empire

Alle sammen var veldig spennende, og jeg likte alle sammen. Noen bedre enn andre selvfølgelig, men det er litt vanskelig å skille novellene fra hverandre, fordi alle passer så godt sammen. Det er nesten som en bok i seg selv, fordi alle skjer i rekkefølgen hendelsene skjedde, så derfor føltes det ut som at det heller var en roman, og ikke mange noveller.

Jeg er veldig glad for at jeg bestemte meg for å lese The Assassin's Blade, fordi nå føler jeg at jeg kjenner Celaena mye bedre som person. Egentlig synes jeg at hun er litt arrogant og kan ganske irriterende. Men jeg forstår henne bedre nå, så det er jo bra. Men hun kan være virkelig irriterende. For eksempel sto det noen ganger i boka, hvis noen hadde gjort noe for å trosse henne, da sto det: "How dare they!" eller "How dare they not wait for her!" Det synes jeg rett og slett var latterlig irriterende, fordi jeg synes rett og slett det var ganske dumt og barnslig. Dessuten hadde det passet bedre inn hvis boka hadde vært skrevet i førsteperson.

I tillegg synes jeg at Sarah J. Maas bruker altfor mange utropstegn. Det var ganske irriterende og se et utropstegn på hver eneste side. OK, det var en overdrivelse, men det var slik jeg følte det. Så det funket ikke får meg.

The Assassin's Blade handler jo om hendelser som har skjedd før resten av serien, så jeg er glad jeg leste den nå slik at jeg kan fortsette på serien så fort som mulig. Den fjerde boka kommer ut 1. september, så jeg håper jeg kan lese den tredje boka før den fjerde kommer ut. Jeg begynner nemlig å like denne serien ganske godt, selv om jeg har noen problemer med den. Jeg gleder meg til å lese bok tre, som alle sier er fantastisk. Hva synes du om Throne of Glass - serien?

Anmeldelser av tidligere bøker:
Throne of Glass#1
Crown of Midnight#2

Bildet ble hentet fra Goodreads.

A Clash of Kings av George R.R. Martin

Tittel: A Clash of Kings
Forfatter: George R.R. Martin
Serie: A Song of Ice and Fire#2
Sider: 873
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1998
Terningkast: #6

Throughout Westeros, the cold winds are rising. From the ancient citadel of Dragonstone to the forbidding lands of Winterfell, chaos reigns as pretenders to the Iron Throne of the Seven Kingdoms stake their claims through tempest, turmoil and war. As a prophecy of doom cuts across the sky - a comet the colour of blood and flame - five factions struggle for control of a divided land. Brother plots against brother and the dead rise to walk in the night. Against a backdrop of incest, fratricide, alchemy and murder, the price of glory is measured in blood.

Jeg synes:
Nå er det en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg har nemlig vært på ferie, så det er derfor anmeldelsen mine kommer litt seinere enn vanlig.
Selv om det er to uker siden jeg ble ferdig med A Clash of Kings, husker jeg fremdeles at den var utrolig bra! Like fantastisk som den første, om ikke bedre! Jeg har virkelig begynt å elske denne serien, og jeg må se å få meg bok tre, fordi jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre! I tillegg har jeg lyst til å se på tv-serien, fordi kusinen min har sett alle sesongene som har kommet ut, og hun elsker serien, så derfor må jeg så å få gjort det også.

Skrivestilen til George R.R. Martin er fantastisk! Han beskriver og skildrer ganske mye, men allikevel blir ikke boka for gjentakende eller kjedelig. Det er noe med måten han skriver på som gjør boka noe for seg selv. Selv om noen deler av boka kanskje ikke er så spennende, hadde jeg fortsatt lyst til å lese videre, og det sier litt.
I tillegg er jeg utrolig fascinert over verdenen han har skapt (Westeros.) Alt er så godt planlagt og sammensatt. Dessuten er den ganske forskjellig fra mange andre fantasybøker. Det er ikke like mange fantasyelementer(synes jeg) i denne serien som det er i de fleste andre. Det føles ihvertfall ikke sånn ut. Det er også noe som gjør boka ganske spesiell.

Jeg ble spoilet av en nevnt persons død, og det synes jeg var litt trist. Men det var egentlig ikke noe problem, fordi da jeg leste at den nevnte personen døde, var jeg utrolig sjokkert, fordi jeg hadde helt glemt at jeg hadde blitt spoilet. Derfor kom det som litt av en overraskelse.

Jeg gleder meg til å fortsette på serien, spesielt for å finne ut av hva som kommer til å skje med Jon Snow. Han har blitt en av mine favorittkarakterer i denne serien, eller egentlig generelt sett, sammen med Daenerys Targaryen. Jeg liker spesielt godt kapitlene deres, og jeg ser alltid fram til å lese om dem.
Denne serien anbefales til alle fantasyfans!

Anmeldelser av tidligere bøker:
A Game of Thrones#1

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Harry Potter and the Goblet of Fire av J.K. Rowling

Tittel: Harry Potter and the Goblet of Fire
Forfatter: J.K. Rowling
Serie: Harry Potter
Sider: 616
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2000
Terningkast: #6

When the Quidditch World Cup is disrupted by Voldemort’s rampaging supporters and the terrifying Dark Mark appears against the night sky, it is obvious to Harry Potter that, far from weakening, Voldemort is getting stronger. Back at Hogwarts for the fourth year Harry is astonished to be chosen to represent the school in the Triwizard Tournament. The competition is dangerous, the tasks terrifying, and true courage is no guarantee of survival – especially with the Dark Lord’s forces on the rise …

Jeg synes:

For en stund siden bestemte jeg meg får å begynne på Harry Potter-serien på nytt, siden jeg aldri leste alle bøkene. Nå har jeg lest bok fire, og bøkene er like gode som jeg husket de. Det er så hyggelig å komme tilbake til Galtvort, sammen med Harry, Ron og Hermione.

Jeg har sett filmene, og Ildbegeret er favorittfilmen min. Til nå er også denne boka favoritten min, fordi jeg kom aldri lengre enn til bok fire. Jeg synes det er så spennende med trollmannsturneringen, og alle oppgavene de må fullføre. Samtidig er det så mange mysterier gjennom boka, og siden jeg ikke har lest boka på en stund, hadde jeg glemt de fleste.

Det er så utrolig hyggelig å lese om alle karakterene igjen. Nå vet jeg virkelig hvor mye jeg bryr meg om dem, selv om de ikke finnes. Men det er noe med det at man har vokst opp med dem. Jeg hadde en veldig nostalgisk følelse da jeg leste boka, og etter jeg var ferdig hadde jeg ikke lyst til å lese noe annet. Jeg ville bare starte boka på nytt, slik at jeg kunne lese den en gang til.

Dessuten har jeg begynt å lese bøkene på engelsk, fordi jeg føler at jeg får en bedre leseropplevelse hvis jeg leser en bok på originalspråket. Så jeg kommer helt sikkert til å lese de tre første bøkene i serien en gang til, bare på engelsk.

Jeg har ikke mye mer å skrive, fordi det er vanskelig å skrive anmeldelser om noe man elsker så mye. Harry Potter er virkelig et barndomsminne, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien!

Anmeldelser av tidligere bøker:
Harry Potter og de Vises Stein#1

Harry Potter og Mysteriekammeret#2

Harry Potter og Fangen Fra Azkaban#3

Bildet ble hentet fra Goodreads.

A Game of Thrones av George R.R. Martin

Tittel: A Game of Thrones
Forfatter: George R.R. Martin
Serie: A Song of Ice and Fire#1
Sider: 780
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1996
Terningkast: #6

"When you play the game of thrones,
you win or you die.
There is no middle ground."

Summer span decades. Winter can last a lifetime. And the struggle for the Iron Throne has begun.

From the fertile south, where heat breeds conspiracu. to the vast and savage lands, all the way to the frozen north, kings and queen, kinghts and renegades, liars, lords and honest men . . . all will play the Game of Thrones.

Jeg synes:
A Song of Ice and Fire-serien blir jo omtalt som bøker hver fantasyelsker burde lese. Så nå er jeg utrolig glad for at jeg har fått lest bok én og kan bekrefte at alle som elsker fantasy, må lese denne serien. Ihvertfall den første boka. Det er virkelig verdt det. Jeg vet at størrelsen på bøkene kan virker litt truende, det synes ihvertfall jeg. Men det gikk fint!

Jeg hadde egentlig ingen anelse hva boka var om. Men jeg hadde lyst til å lese den allikevel. Etter jeg hadde lånt den på biblioteket, fikk jeg litt mer anelse over hva boka var om. Kampen om Jerntronen, altså kampen om makten. Slik kan jeg oppsummere boka. Selvfølgelig skjer det masse annet spennende, men der er et kort handlingsreferat.

Det var litt vanskelig å komme inn i boka, fordi det er så mange utrolig navn. Til slutt så gikk alle navnene hulter til bulter i hjernen min. Men da jeg ble ferdig med de første hundre sidene gikk alt bedre. Da hadde jeg fått alt under kontroll, med alle navnene til de forskjellige familiene og slike ting. Jeg fikk også et tips at det kan være lurt å skrive ned navnene og hvem de er, slik at du slipper å tenke så mye, eller søke på nettet. Jeg fikk ikke bruk for noe av dette, men det er sikkert en smart metode for noen andre.

Dessuten var det noe annet som var litt forvirrende på begynnelsen. At de over Muren het The Others. Boka jeg leste før denne, The 5th Wave, der var det også noen som ble kalt The Others. Derfor var det litt rart å bli vant til noe annet, men det gikk jo fint til slutt. Det var et morsomt sammentreff.

I den første delen av boka skjer det ikke utrolig mye, men det er noe med skrivestilen til George R. R. Martin som får meg til å lese videre. Jeg kjedet meg ikke gjennom noen deler av boka, selv om det var noen deler som hadde litt mindre spenning enn andre.
Dette kan også ha noe med alle de forskjellige karakterene å gjøre. Det er åtte forskjellige POV: Brandon Stark, Catelyn Tully, Eddard Stark, Jon Snow, Tyrion Lannister, Arya Stark, Sansa Stark og Daenarys Targaryen. Jeg likte noen bedre enn andre, og jeg så alltid fram til å lese om favorittkarakterene mine, f.eks. Jon Snow og Daenarys Targaryen. Det at hvert kapittel tar for seg forskjellige personer gjorde at boka ble mer interessant. Samtidig får man et større overblikk over hele historien, og det er det jeg tror George R. R. Martin prøver på. Og det har han fått til utrolig bra!
Som jeg nevnte, karakterene er interessante å lese om. Alle virker ekte og har sine feil.

Noe som er litt morsomt, er at i tv-serien, så er nesten alle karakteren voksne (tror jeg.) Men i boka, så det jo Daenarys Targaryen tretten, blir fjorten. Joffrey er tolv, Robb og Jon er fjorten, blir femten tror jeg. Men det er jo en bra avgjørelse at alle i serien burde være litt eldre, fordi det er masse voldelig scener og andre saker som ikke passer fullt hvis et barn hadde vært skuespilleren.
Ja, det er altså en tv-serie, og jeg har veldig lyst til å starte å se den! Men jeg tror jeg venter litt, fordi jeg har lyst til å lese flere bøker i serien først. Men jeg gleder meg likevel.

Det er ikke sikkert at jeg trenger å si dette, siden de fleste har sikkert lest denne boka. Men for dere som ikke har det; gå les boka! Den er fantastisk bra skrevet, og jeg savner Westeros allerede. Jeg tror jeg tror jeg starter på bok to i juli en gang. Kan ikke vente!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Pawn of Prophecy av David Eddings

Tittel: Pawn of Prophecy
Forfatter: David Eddings
Serie: The Belgariad#1
Sider: 398
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1982
Terningkast: #4

A battle is coming. . .
. . .And in that battle shall be decided
the fate of the world

Myths tell of the ancient wars of Gods and men, and a powerful object – the Orb – that ended the bloodshed. As long as it was held by the line of Riva, it would assure the peace.

But a dark force has stolen the Orb, and the prophecies tell of war.

Young farm boy Garion knows nothing of myth or fate. But then the mysterious Old Storyteller visits his aunt, and they embark on a sudden journey. Pursued by evil forces, with only a small band of companions they can trust, Garion begins to doubt all he thought he knew. . .

Jeg synes:

Hvor lenge jeg har hatt Pawn of Prophecy stående på hylla, det vet jeg ikke, men utrolig lenge ihvertfall! Så nå er jeg veldig glad for at jeg endelig har lest boka. Grunnen var at, i et av mine tidligere innlegg, spurte jeg dere hvilken bok dere synes jeg burde lese. Da kom Anna fra Bokhylla Mi og kommenterte at jeg burde lese Pawn of Prophecy, som er den første boka i en serie på fem bøker, da bestemte jeg meg for å lese den. Endelig kan jeg si at jeg har lest den!

Boka handler om Garion, som bor på en gård ut på landet i Sendaria. Han bor sammen med Tante Pol, og sammen har de et typisk, vanlig liv. Men etter hvert når Garion er rundt fjorten år, må han og Tante Pol reise fra gården og alt han har kjært. Men hvorfor?
Jeg vet jo selvfølgelig hvorfor, men det hadde vært altfor forvirrende hvis jeg hadde beskrevet det.

Jeg var ganske redd for at Pawn of Prophecy skulle være en avansert bok som kom til å ta lang tid å komme gjennom. Men det var den ikke; tvert imot! Det gikk fort å lese boka, så det var jo et pluss. Samtidig likte jeg veldig godt skrivemåten til David Eddings, fordi jeg fikk lyst til å lese videre. Og det er jo bra.
Men dessverre var det en av de eneste grunnene til at jeg fortsatte å lese. Det, og at jeg ville som om det kom til å skje noe etter hvert. Men det gjorde det ikke. Ikke stort ihvertfall. Det synes jeg var utrolig trist. Det skjer ikke så mye spennende i denne boka, utenom noen deler på slutten, og da kunne jeg ikke slutte å lese. Men ellers følte jeg at Pawn of Prophecy bare er en innledende bok til en mer actionfylt serie. Og det er jo bra, fordi noen ganger må man ha en bok som introduserer deg til verden og slike ting. Men jeg savnet en del spenning, og det er derfor boka fikk en terningkast fire istedenfor en eventuell femmer.

Som jeg nevnte, synes jeg at det er en bra bok til å være begynnelsen av en serie. David Eddings har skapt en fascinerende fantasyverden, og jeg vet at det er vanskelig å introdusere denne nye verden, og samtidig få fram alt informasjonen man vil få fram, til leseren. Så derfor synes jeg at David Eddings har gjort en god jobb. Dessuten virker plottet til serien veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg i de kommende bøkene.

Ellers er boka veldig god, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien. Men jeg håper virkelig den blir bedre, og bøkene videre i serien inneholder med spenning. Fordi det var noe jeg synes manglet her.Jeg kommer kanskje til å lese bok to i sommerferien en gang, og jeg gleder meg allerede!
Hvis du har lest The Belgariad, så hadde det vært hyggelig hvis du hadde kommentert hva du synes om serien, og om du synes bøkene bli bedre:)

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Red Queen av Victoria Aveyard

Tittel: Red Queen
Forfatter: Victoria Aveyard
Serie: Red Queen#1
Sider: 383
Sjanger: Fantasy, Dystopi
Utgivelsesår: 2015
Terningkast: #4

Mare Barrow's world is divided by blood--those with common, Red blood serve the Silver- blooded elite, who are gifted with superhuman abilities. Mare is a Red, scraping by as a thief in a poor, rural village, until a twist of fate throws her in front of the Silver court. Before the king, princes, and all the nobles, she discovers she has an ability of her own.

To cover up this impossibility, the king forces her to play the role of a lost Silver princess and betroths her to one of his own sons. As Mare is drawn further into the Silver world, she risks everything and uses her new position to help the Scarlet Guard--a growing Red rebellion--even as her heart tugs her in an impossible direction. One wrong move can lead to her death, but in the dangerous game she plays, the only certainty is betrayal.

Jeg synes:

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Red Queen, fordi den har fått så mange gode omtaler. Den har fått så mye "hype" i det siste, så jeg fikk en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg endte opp med å kjøpe boken, og nå som jeg har lest den synes jeg ikke den har fortjent alt rosen den har fått til nå.

La meg starte med at jeg synes Red Queen er en bra bok. Jeg liker ideen av at de med sølv blod har overnaturlige X-men krefter. Og de med rødt blod, de er akkurat som oss, helt vanlige, uten noen krefter. 

Men det er mange deler av boka som jeg rett og slett synes er litt uoriginal; jeg føler at jeg har lest om alt dette her før. Men det gjelder egentlig alle dystopibøker her om dagen. Det er ingen som kommer opp med noe originalt, det er bare den samme oppskriften som blir brukt om og om igjen. Og det legger jeg spesielt merke til i denne boka. Noen deler kunne vært rett hentet ut av The Selection (jeg mener det, jeg fikk virkelig en deja-vu følelse.) Men ellers synes jeg at Red Queen er en bok bestående av ideer fra mange andre bøker. Den kommer på en måte ikke med noe nytt og interessant.

Dessuten, synes jeg at deler av plottet var litt lett å gjette seg til. Og det som skjedde på slutten av boka, som skulle være skikkelig sjokkerende, det kom ikke som en overraskelse på meg. Jeg visste at noe slikt kom til å skje.

På begynnelsen var det ikke akkurat vanskelig å komme inn i boka. Men det var ikke så mye interessant som skjedde i løpet av de første 200 sidene, så derfor følte jeg ingen trang til å fortsette å lese. Men da jeg kom til s. 200, da bel boka plutselig mye bedre, og jeg hadde bare lyst til å sitte ned på sofaen å lese ferdig boka.

Jeg likte skrivemåten til Victoria Aveyard, men den er ikke noe spesielt; ikke noe jeg kommer til huske. Men jeg synes hun skrev på en måte som passet boka, fordi boka skal være ganske actionfylt, og scenene der hun beskriver kamper og slike ting var veldig spennende. I tillegg var det ikke så avansert engelsk å pløye seg gjennom, og det synes jeg var bra, fordi noen ganger er det fint å lese en lettlest bok.

Til slutt må jeg nevne at omslaget på Red Queen er skikkelig vakkert. Det er såpass enkelt, og passer veldig til boka. Slike omslag liker jeg, og jeg gleder meg til å se omslaget til neste bok.

Red Queen er starten på en trilogi, og jeg gleder meg til å se hvilken retning serien tar. Det virker lovende til nå, så jeg kan ikke vente med å lese neste bok!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Crown of Midnight av Sarah J. Maas

Tittel: Crown of Midnight

Forfatter: Sarah J. Maas

Serie: Throne of Glass#2

Sider: 418

Sjanger: Fantasy

Utgivelsesår: 2013

Terningkast: #5

"A line that should never be crossed is about to be breached.

It puts this entire castle in jeopardy—and the life of your friend."

From the throne of glass rules a king with a fist of iron and a soul as black as pitch. Assassin Celaena Sardothien won a brutal contest to become his Champion. Yet Celaena is far from loyal to the crown. She hides her secret vigilantly; she knows that the man she serves is bent on evil.

Keeping up the deadly charade becomes increasingly difficult when Celaena realizes she is not the only one seeking justice. As she tries to untangle the mysteries buried deep within the glass castle, her closest relationships suffer. It seems no one is above questioning her allegiances—not the Crown Prince Dorian; not Chaol, the Captain of the Guard; not even her best friend, Nehemia, a foreign princess with a rebel heart.

Then one terrible night, the secrets they have all been keeping lead to an unspeakable tragedy. As Celaena's world shatters, she will be forced to give up the very thing most precious to her and decide once and for all where her true loyalties lie...and whom she is ultimately willing to fight for.

Jeg synes:

Egentlig brukte jeg unormalt lang tid på å lese ferdig Crown of Midnight; jeg hadde forventet å lest den ferdig i løpet av noen dager, men jeg endte opp med å bruke, jeg vet ikke, to uker? Men det var ikke fordi jeg ikke likte boka; jeg synes Crown of Midnight er en kjempegod bok! Men det har vært mye å gjøre på skolen i det siste, så jeg fikk rett og slett ikke tid til å lese så mye.

I tillegg synes jeg at Crown of Midnight var litt kjedeligere enn Throne of Glass, men det betyr ikke at boka var kjedelig! Ikke misforstå meg! Det var bare litt mindre spenning og action. Jeg hadde forventet mye mer spenning, så da kom det som en liten skuffelse. Men jeg likte boka utrolig godt, uansett!

F.eks. jeg elsket å se nye sider ved karakterene. Celaena vider stadig nye karaktertrekk, og det liker jeg. I bok en synes jeg at hun var litt for arrogant og sånn, men nå som jeg har lest bok to, vet jeg mer om henne, Nå føler jeg at jeg kjenner henne bedre også.

Det samme gjelder Chaol. Det er ikke mye man får vite om ham i bok en, og heller egentlig ikke i bok to. Men jeg føler at jeg kjenner ham bedre som karakter, og hvorfor han gjør som han gjør. Og jeg kan også tydelig se hvordan han forandrer seg i løpet av bøkene.

Og selvfølgelig, så elsket jeg alle øyeblikkene der Chaol og Celaena var sammen (nå skjønner du sikkert at jeg "shipper" Chaol og Celaena, og ikke Dorian og Celaena.) Jeg synes de passer godt sammen, men jeg skulle ønske at forholdet deres kunne utviklet seg litt mer. Forhåpentligvis skjer dette i neste bok!

Noe annet som jeg også liker veldig godt, er hvordan plottet utvikler seg. I løpet av første bok, var det ikke mye som fortalte hva neste bok, og egentlig hele serien, kom til å handle om. Men etter å ha lest Crown of Midnight vet jeg litt mer hvilken retning serien tar. 

Samtidig kom det  mer informasjon om hvordan verden er bygd opp, og hvordan den fungerer, rett og slett. Jeg håper virkelig det kommer fram mer informasjon om Erilea iløpet av de neste bøkene!

Lenger oppe, nevnte jeg at det er litt lite spenning. Men det er ikke helt sant; boka er full av spenning og action, men nesten alt er samlet på slutten av boka. Så jeg synes boka hadde vært bedre hvis spenningen også hadde vært fordelt over hele boka, ikke bare på slutten.

Jeg begynner virkelig å like denne serien, og kan ikke vente med å lese neste bok. Jeg har faktisk bestilt dem allerede, så det er ikke lenge til de kommer. 

Selv om Crown of Midnight ikke var "fantastisk" var den en kjempegod oppfølger, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg. 

Anmeldelser av tidligere bøker:

Throne of Glass#1

Bildet ble hentet her:

https://d.gr-assets.com/books/1391580481l/17167166.jpg

A Monster Calls av Patrick Ness

Tittel: A Monster Calls
Forfatter: Patrick Ness, idé fra Siobhan Dowd
Illustratør: Jim Kay
Sider: 206
Sjanger: Magisk Realisme, Fantasy
Utgivelsesår: 2011
Terningkast: #6

The monster showed up after midnight. As they do.

But it isn't the monster Conor's been expecting. He's been expecting the one from his nightmare, the one he's had nearly every night since his mother started her treatments, the one with the darkness and the wind and the screaming...

This monster is something different, though. Something ancient, something wild. And it wants the most dangerous thing of all from Conor.

It wants the truth.

Jeg synes:
Jeg har hatt lyst til å lese A Monster Calls utrolig lenge, helt siden jeg leste More Than This, av samme forfatter. A Monster Calls virket så spennende og mystisk, og siden Patrick Ness er en av mine favorittforfattere, (selv om jeg da bare hadde lest en av bøkene hans) måtte jeg se å få lest boka. Da jeg bestilte bøker for en stund siden, så jeg boka for bare 70kr, og bestemte meg for å kjøpe den. Og jeg er utrolig glad for det!

Boka begynner med et lite forord, der Patrick Ness beskriver hvordan ideen bak boka opprinnelig tilhører Siobhan Dowd, en annen forfatter. Hun hadde allerede skrevet et utkast, en del av boka. Men hun døde, dessverre. Patrick Ness fikk da lov til å skrive sin egen bok, ut ifra ideen til Siobhan Dowd.
Jeg visste ingenting om dette før jeg leste boka, og jeg kan si at det sjokkerte meg en del. Men det er sånn informasjon som jeg liker å få vite om, før eller eventuelt etter jeg har lest boka. Jeg føler jeg har en større tilknytning til boka, jo mer jeg vet om den. Men det er kanskje bare meg. . .

Selve boka er fantastisk! Definitivt en av de beste jeg har lest i år.
Skrivestilen til Patrick Ness gjør boka skikkelig unik og fantastisk. Selv om A Monster Calls er en barnebok, så undervurdere han ikke leserne. Det er mye symbolikk i boka, og utrolig bra språk. A Monster Calls får deg til å tenke gjennom livet. Selv om det er en barnebok, så kan den leses av alle i alle aldre, mener nå jeg.

Noe annet som også er utrolig bra med boka, er den mystiske auraen. Det er mye jeg ikke forstod på begynnelsen av boka. Jeg skjønte ikke hvorfor Conor oppførte seg som han gjorde. F.eks: hvorfor behandlet han Lily på den måten?
Men jeg fikk svar på alle spørsmålene mine i løpet av boka. Det liker jeg; når man får vite informasjon litt etter litt, og ikke få alt kastet på seg med en gang.
Samtidig ville jeg jo også få vite "sannheten" som Conor ikke hadde lyst til å fortelle. Det var en av delene som fikk meg til å fortsette å lese.

I tillegg, noe som jeg ennå ikke er sikker på, så fortsetter mysteriet. Finnes monsteret Conor kalte på, eller finnes det ikke? Er den virkelig der, eller er det noe underbevisstheten hans har skapt på grunn av de traumatiske opplevelsene han har opplevd? Det er noe jeg ikke er sikker på, noe som ingen er sikker på. Det er noen "bevis" utover boka, som viser at det bare er Conor som ser monsteret, men jeg vet virkelig ikke. Er det fantasy, eller magisk realisme? God jobb, Patrick Ness; mysteriet fortsetter!

Dessuten, så er Patrick Ness kjempeflink til å beskrive og, rett og slett, skape karakterer. De virker ekte. Og de oppfører seg naturlig, basert på tingene de opplever. Det beundrer jeg virkelig, at han får karakterene til å virke "levende." Jeg må innrømme at jeg ble utrolig rørt av mange hendelser i boka. A Monster Calls bringer frem enormt mange følelser, og dette viser enda en gang hvor god forfatter Patrick Ness er! Nå blir jeg til og med litt lei meg, bare av å tenke på det. . .

Sist, men ikke minst, så elsket jeg alle illustrasjonene! Jeg elsker bøker med illustrasjoner, og A Monster Calls inneholder noen av de beste illustrasjonene jeg har sett, fordi alle passer til handlingen i boka. Det er utrolig gøy å lese bøker med illustrasjoner, fordi da er det lettere å forestille seg tingene i hodet.

Da har jeg vel fått skrevet alt jeg har på hjertet, det meste ihvertfall. Og jeg håper dere som har lest anmeldelsen virkelig har fått lyst til å lese A Monster Calls, fordi det burde dere! Jeg fikk en venn av meg til å lese den;)
Dessuten, kommer dere ikke til å angre det; A Monster Calls er en fantastisk, rørende bok, som sitter med deg lenge etter du har lest den! Anbefales på det sterkeste! (Bare se på alle utropstegnene jeg har brukt.)

Bildene ble hentet her:

https://d.gr-assets.com/books/1428838385l/15798673.jpg
http://farm9.staticflickr.com/8170/8027778108_dfed19afd8_o.jpg
http://thebooksmugglers.com/wp-content/uploads/2011/06/A-Monster-Calls-Illustration.jpg

Throne of Glass av Sarah J. Maas

Tittel: Throne of Glass

Forfatter: Sarah J. Maas

Serie: Throne of Glass#1

Sider: 404

Sjanger: Fantasy

Utgivelsesår: 2012

Terningkast: #5 (+)

When magic has gone from the world, and a vicious king rules from his throne of glass, an assasin comes to the castle. She does not come to kill, but to win her freedom. If she can defeat twenty-three killers, thieves, and warriors in a competition to fin the greatest assasin in the land, she will become the King's Champion and be released from prison.

Her name is Celaena Sardothien.

The Crown Prince will provoke her. The Captain of the Gurad will protect her.

And a princess from a foreign land will become the one thing Celaena never thought she'd have again: a friend. But something evil dwells in the castle-and it's there to kill. When her competitors start dying, horribly, one by one, Celaena's fight for freedom becomes a fight for survival-and a desperate quest to root out the source of the evil before it destroys her world.

Jeg synes:

Jeg har hatt lyst til å lese denne boka kjempelenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men ganske lenge. Throne of Glass-serien virket alltid så spennende, og så interessant. Og jeg har nesten bare hørt gode ting, og nesten bare lest gode anmeldelser. Nå skjønner jeg hvorfor; denne boka er utrolig bra!

Hovedpersonen heter Celaena Sardothien, og hun er en assasin. Det er sinnssykt kult, og det var utrolig morsomt å lese fra hennes synsvinkel. Selv om hun er en assasin-hun dreper folk for penger-så er hun full av følelser, og har de samme problemene som alle andre.

Man leser ikke bare fra Celaena's vinkel. Det synes jeg passet veldig bra inn i historien, og ga oss informasjon man ellers ikke hadde fått fra bare av å lese om Celaena.

Throne of Glass tar sted i et annet univers, en annen verden: Erilea. Det var utrolig interessant å finne ut mer om denne mystiske verden, finne ut av hvordan den er bygd, etc. Jeg håper virkelig det finnes mer informasjon om Erilea, siden verden er så spennende og jeg har lyst til å vite mer om den. Det er en fantasyverden, så den har typiske fantasytrekk. Men fremdeles er denne verden noe for seg selv.

Ja, Throne of Glass er noe for seg selv, men jeg klarte ikke unngå å sammenligne den med et par andre bøker. På coveret står det at fans av The Hunger Games og Game of Thrones vil elske boka. Jeg ville heller kalt det en blanding av The Hunger Games, og The Selection. Celaena er med i en konkurranse, der bare en vinner skal gjenstå. Men hun er i et slott og konkurrerer, samtidig som hun blir forelsket i prinsen, og, mest sannsynlig, vakten. Minner det dere om noe? 

Det er ikke noe galt med alt jeg har nevnt til nå. Jeg hadde bare ikke forventet at store deler av boka skulle handle om kjærlighetslivet til Celaena. I The Selection er det greit, siden man vet at det er det boka skal handle om. Men i Throne of Glass, synes jeg det gjør boka verre. Men det er min mening.

I tillegg var det ikke noe stort høydepunkt. Ikke misforstå meg, jeg elsker denne boka, (en av mine favoritter) men ingenting ledet til noe stort. Jeg likte slutten kjempegodt, jeg var skikkelig spent og nervøs. Men jeg synes at noe manglet (kanskje romansebiten var et problem for meg her òg.)

Det er en ny verden, og selvfølgelig, nye navn. Det er ikke et problem. Problemet er å uttale dem. Så jeg søkte det opp. Celaena uttales tydeligvis som: Ce-lay-na. Håper virkelig det er riktig; hvis ikke har jeg sagt feil under hele boka. . .

Jeg er utrolig glad for at jeg endelig har lest Throne of Glass, og det har vært en absolutt fornøyelse. Kjempespennende bok, som jeg anbefaler til alle fantasyelskere. Boka er definitivt noe for seg selv. Nå kan jeg dessverre ikke fortsette på serien med en gang, siden jeg bare tok med meg den første boka til Nederland, fordi de innbundne versjonene av bøkene er gigantiske. Så da får jeg vente, og forhåpentligvis kommer jeg til den så fort som mulig.

Bildet ble hentet her:

https://d.gr-assets.com/books/1419066050l/16034235.jpg

Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien

Tittel: Ringenes Herre
Originaltittel: The Lord of the Rings
Forfatter: J.R.R. Tolkien
Sider: 980
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1954
Terningkast: #6

Ringenes Herre handler på mange måter om hvordan man drar fra det trygge og velkjente, ut i den store verden med alle dens fristelser og farer. Bilbos nevø Frodo overtar den magiske ringen og blir raskt involvert i hendelser som går langt utover hans snevre hobbit-horisont. Ringen er en utrolig mektig gjenstand som egentlig tilhører den onde Sauron i landet Mordor, en demonisk skikkelse som er i ferd med å tilrive seg herredømmet over hele verden. Sauron bandt en gang for lenge siden mye av sin egen kraft i ringen, og søker nå desperat for å få den tilbake. Hvordan Frodo, med hjelp av hans hobbit-venner og trollmannen Gandalv, klarer seg i denne skjebnesvangre situasjonen, og deres lange ferder gjennom store deler av Midgard, utgjør handlingen i Ringenes Herre.

Jeg synes:

Nå har jeg brukt utrolig lang tid på å lese Ringenes Herre, men det betyr ikke at jeg ikke likte boka. Jeg elsker den! Det tok bare mye tid for å få lest boka ferdig. Da jeg begynte på boka, tenkte jeg at jeg skulle bruke god til, sånn at jeg kunne leve meg ordentlig inn i historien. Men jeg trodde ikke jeg skulle bruke en måned! Ja ja, det var jo verdt det.

Først og fremst, må jeg kommentere skrivestilen til Tolkien. Han skiver så detaljert, og har så mange beskrivelser, at alt blir levende; det er lett å se det for seg. Selv om det noen ganger var litt tungt å lese gjennom så mange skildringer og sånt, men skrivemåten til Tolkien er noe av det som gjør boka spesiell.

Samme med verdenen Tolkien har skapt, Midgard (Middle Earth.) Han beskriver alt så detaljert, og verdenen han har skapt virker så troverdig, selv om det åpenbart er en fantasy-verden. Det er noe med måten han skriver på, og måten han har planlagt absolutt alt. Alt virker så utrolig godt gjennomtenkt, og jeg skjønner ikke hvordan han fikk det til! Skulle ønske jeg bodde i Midgard...

Ringenes Herre er nok den beste fantasyboka jeg noensinne har lest. Det skyldes sikker fordi alt virker naturlig og troverdig. Ja, det finnes alver, dverger og sånne skapninger, men alt passer så gost sammen. Og Midgard føles ikke super "overnaturlig", alt sammen føles troverdig, og ingenting føltes spesielt urealistisk ( selvfølgelig vet jeg at det er urealistisk, men jeg tenkte ikke over det.)

En annen ting jeg likte utrolig godt, er at det er tydelig hvordan karakterene utvikler seg i løpet av boka. Ta Munti som eksempel; jeg kan tydelig se hvordan han har utviklet seg, på grunn av alle tingene han har opplevd. Han blir modigere, og det er noe man legger ganske fort merke til.

Jeg har ikke noen favorittkarakter, men jeg liker Gimli ganske godt, spesielt vennskapet han har med Legolas. En dverg og en alv blir venner, hvem hadde trodd det?

Det var selvfølgelig noen karakterer jeg ikke likte så godt. F.eks. Ormtunge. For en sleip liten slange, jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive ham. Han minnet meg om han ene i den siste Hobbitenfilmen, han som bare har lyst på penger og later som han er en kvinne for å slippe å gå i krig (han var bare med i filmen.) Sånn forestilte jeg meg ham. 

Jeg syntes litt synd på Ormtunge på slutten, da. 

Okay, jeg innrømmer det! Jeg så filmene før jeg leste boka. Men jeg så filmene for over 2 år siden, så jeg husket ikke så mye. Filmene er fantastiske, og det samme er boka. Og filmene er utrolig lange, så jeg skulle trodd at de fikk med alt fra boka, men det gjorde de ikke. Det var spennende å lese om tingene som ikke skjedde i filmen.

Det er sikker mange som sier at Ringenes Herre er en trilogi, men det ern den faktisk ikke. Opprinnelig så skulle det være én bok. På Wikipedia står det at det er en bok, og mange andre sier også at dette er en frittstående bok, bare delt i tre. Så derfor teller dette bare som en bok jeg har lest i år.

Jeg må nevne noe jeg synes var utrolig morsomt. Potiter. Da Sam og Frodo var på vei til Dommedagsberget, så begynte Sam å snakke om potiter. Og jeg lo ut høyt. Det er bare noe med ordet potit, og hvordan jeg så for meg at han sa det. Det er sikkert bare jeg som er litt rar, men jeg synes det var morsomt.

Ringenes Herre er en fantastisk bok, kanskje en av mine favorittbøker. Jeg har fortsatt utrolig mye å skive om, men jeg kommer ikke på noe mer. Og dere ville sikkert ikke lest det allikevel.

Men alle som er fantasyelskere, og ikke har lest Ringenes Herre: Hva er det dere driver med! Gå og les boka! Og etter det, se filmene! Det er en fantastisk opplevelse, utforske og oppleve alt Midgard har å by på. 

Anmeldelser av tidligere bøker:

Hobbiten

Bildet ble hentet her:

https://bokelskere.s3.amazonaws.com/e9c6750bf87db8f3832ebccc9093914ce8dffdb7159ae7ed4a551302.jpeg

Aenir av Garth Nix

Tittel: Aenir
Forfatter: Garth Nix
Serie: The Seventh Tower#3
Sider: 272
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2000
Terningkast: #4

The dream world Aenir is not a safe place. One wrong step can lead to danger, entrapment...or death. Tal and Milla must fight their way through this shifting landscape. They are searching for the Codex, a magical object that will decide the fate of their worlds. Many creatures stand in their way--from the cloud-flesh Storm Shepherds to a swarm of venomous Waspwyrms to a horrifying figure named Hazror. Tal and Milla cannot leave Aenir without the Codex. But finding it might endanger them more than they've ever dreamed...

Jeg synes:

Dette er den siste boka som jeg kommer til å lese fra den serien, på en stund(siden jeg ikke har tilgang på de siste tre bøkene.) Og jeg likte Aenir veldig godt; bedre enn Castle. Men den første boka er fortsatt den beste, synes nå jeg. Men Aenir er en god nummer to.

I motsetning til Castle, skjedde det ganske mye i denne boka. Nå har de kommet til Drømmeverdenen Aenir, og nå skjer det masse spennende. Jeg kjedet meg ikke gjennom boka, for å si det sånn. Så det var en forbedring fra forrige bok.

Jeg har egentlig ikke så mye å skrive. Det er en stund siden jeg leste boka, men jeg husker at jeg synes at serien bare er okay til nå. Ikke fullt så spennende, men ikke kjedelig heller. Så derfor blir det en ganske kort anmeldelse. 

Ja, så jeg likte Aenir ganske godt, men akkurat ikke godt nok for en terningkast 5. Jeg er ikke sikker på om jeg skal fortsette på serien, siden det finnes så mange andre bøker jeg har lyst til å lese. Men kanskje jeg leser ferdig serien en gang i fremtiden.

Anmeldelser av tidligere bøker:

The Fall#1

Castle#2

Bildet ble hentet her:

https://d.gr-assets.com/books/1328006367l/6124284.jpg

Castle av Garth Nix

Tittel: Castle
Forfatter: Garth Nix
Serie: The Seventh Tower#2
Sider: 233
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2000
Terningkast: #4

Tal, a Chosen, and Milla, an Icecarl, have been thrown together on a dangerous quest to gain a Sunstone. They must reach the Castle of the Seven Towers, home for Tal, but a dangerous and strange place for Milla.

From the deadly Hall of Nightmares to the magical chambers of Tal's great-uncle Ebbitt, they must navigate the Castle without being discovered. Sinister forces are conspiring against them and it will take all their strength just to survive…

Jeg synes:

Dette er den andre boka i The Seventh Tower-serien, som jeg begynte å lese umiddelbart etter jeg ble ferdig med bok en. Jeg må nok si jeg likte den første boka bedre. Men ikke misforstå meg; jeg likte denne også, det var bare noen ting som irriterte meg litt.

Først og fremst, så skjer det nesten ingenting i boka. Den er ganske kort, 233 sider. Fremdeles, så skjedde det utrolig lite, og da det endelig skjedde noe, så var det ikke særlig spennende. Egentlig, så synes jeg boka burde vært kortere.

Noe annet jeg ikke liker så godt, hele serien generelt, er at bøkene slutter så brått. Spesielt i The Fall, bok en. Jeg føler at det ikke er en ordentlig avslutning. 

Slutten på denne boka var egentlig ikke så ille, fordi det begynte faktisk å bli spennende på slutten av boka. Så da måtte jeg starte på neste bok med en gang. 

Jeg likte Castle ganske godt, og det var en kort og lettlest bok. Det som ergret meg mest var at den var mye lengre enn den skulle ha vært. Det skjedde nesten ingenting, og da det skjedde noe, var det ikke fullt så spennende. Så derfor ga jeg terningkast 4.

Anmeldelser av tidligere bøker:

The Fall#1

Bildet ble hentet her:

https://d.gr-assets.com/books/1347495321l/3033920.jpg

The Fall av Garth Nix

Tittel: The Fall
Forfatter: Garth Nix
Serie: The Seventh Tower#1
Sider: 219
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2000
Terningkast: #5

Tal lives in a Dark World, where the most precious commodity is light. In the Castle of Seven Towers he is one of the Chosen, keepers of the magical Sunstones.

But when Tal is thrown off the Castle by a powerful Spiritshadow he falls into a strange and unknown world of warriors, iceships and hidden magic. There, Tal makes an enemy who will save his life - and holds the key to his future.

Jeg synes:
Det var egentlig helt tilfeldig at jeg leste denne boka. Jeg har tidligere lest Gath Nix sin The Keys to the Kingdom-serie, og jeg likte den utrolig godt. En venn av meg har hatt de tre første bøkene i The Seventh Tower ganske lenge, men aldri lest dem. Så hun lurte på om jeg hadde lyst til å lese de, og fortelle hva jeg synes. Jeg var ganske spent på å starte serien, så jeg prøvde komme til den så fort jeg ble ferdig med boka jeg holdt på med.

The Fall er en veldig kort og lettlest bok, som var kjempeunderholdende. Det er fantasy det er snakk om, og handlingen i boka tar sted i en helt annen verden enn vår egen. Så derfor kan starten på boka være utrolig forvirrende for de fleste. Man blir jo introdusert til en helt nye verden, som man ikke har noe kjennskap til. Noen bestemmer seg da kanskje for å legge boka fra seg, fordi alt blir for forvirrende. Men jeg synes ikke det var forvirrende i det hele tatt, og etter hvert som jeg kom lengre inn i boka, skjønte jeg mer og mer hvordan verden fungerte.

Jeg liker godt skrivestilen til Garth Nix, spesielt måten han beskriver nye verdener og sånne ting. Mange forfattere dynker lesere med informasjon når de skal beskrive f. eks en fantasy verden, men Garth Nix han klarer å skrive inn informasjon overalt i hele boka slik at man sakte forstår hvordan verden er bygd opp. Ingen liker å starte en bok med å lese en haug informasjon, i hvert fall ikke jeg(men noen ganger kommer det helt an på boka.)

Dette er jo en fantasybok, men noen steder fant jeg faktisk likheter med dystopi-sjangeren, spesielt de som er populære nå for tiden. I The Fall bor alle innbyggerne på slottet, eller det tror de i hvert fall. Folk bor faktisk utenfor slottet også, uten at de visste om det. Likheten er altså at det er mye innbyggerne i samfunnet ikke vet, som egentlig er ganske viktig. Jeg synes dette går igjen i mange dystopibøker og at det er et typisk trekk i dystopi-sjangeren. Og jeg har lest en del dystopi i det siste, så derfor la jeg merke til det.

Ingen deler av boka er kjedelig, men jeg har noen favorittmomenter. F. eks delen med Beastmaker-spillet, der du skal lage ditt eget monster som på slutten av spillet skal kjempe mot motstanderen sitt monster. Den delen likte jeg veldig godt.

Denne boka minne meg egentlig om en annen serie, som jeg elsker, Deltoras Belte/Rike. Det finnes mange likheter, men begge er unike på sine egne måter. Deltoras Belte er i min mening bedre, men det er kanskje fordi jeg leste serien som barn (utrolig mange minner.) Og i tillegg er The Seventh Tower en serie som er ment for barn, så jeg hadde sikkert elsket The Fall hvis jeg hadde lest den som barn.

Noe som plaget meg litt, er at denne boka gir deg ingen ledetråd over hva serien kommer til å handle om. Som jeg nevnte tidligere, dystopi-delen, kan være en stor del av resten av serien. Men The Fall bygger ikke opp mot noe stort. I tillegg sluttet boka ganske brått, noe som ikke hjalp i det hele tatt. Jeg følte ikke noe trang til å starte på neste bok. Ikke bra!

Nå må jeg bare nevne noe som kanskje ikke er så viktig, men jeg synes det var kult. Bøkene glitrer! Du vet hvordan kvikksølv glitrer? Forestill deg det, bare med mange forskjellige farger. Sånn ser boka ut. Utrolig kult! Det er sånne ting man husker. Åja, det var den boka som glitret.

Nå håper og tror jeg at jeg har fått skrevet ned det viktigste. Men for å oppsummere, er dette en utrolig lettlest og underholdende bok. Selv om den er rettet mot yngre leser, synes jeg at alle fantasy-elskere kan prøve seg.

Bildet ble hentet her:
https://d.gr-assets.com/books/1328033587l/2769698.jpg