Dark Places av Gillian Flynn

Tittel: Dark Places
Forfatter: Gillian Flynn
Sider: 421
Sjanger: Thriller, mystery
Utgivelsesår: 2009
Terningkast: #5

Libby Day was just seven years old when her evidence put her fifteen-year-old brother behind bars.

Since then, she has been drifting. But when she is contacted by a group who are convinced of Ben's innocence, Libby starts to ask questions she never dared to before. Was the voice she heard her borther's? Ben was a misfit in their small town, but was he capable of murder? Are there secrets to uncover at the family farm or is Libby deluding herself because she wants her brother back?

She begins to realise that everyone in her family had something to hide that day... especially Ben. Now, twenty-four years later, the truth is going to be even harder to find.

Who did massacre the Day family?

Jeg synes:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Dark Places, og med lenge, mener jeg veeldig lenge. Den har stått i bokhylla mi en stund nå, men selv om jeg alltid har hatt lyst til å lese boka, så har jeg også aldri hatt lyst til å begynne å lese den, nemlig fordi den visstnok skulle være så mørk og ekkel. Men plutselig fikk jeg lyst til å lese en thriller, så da bestemte jeg meg for å lese Dark Places. Jeg har tidligere lest Sharp Objects av samme forfatter, som jeg likte veldig godt, og jeg så at Dark Places hadde fått mye skryt på Goodreads, så jeg hadde høye forventninger. Og de ble innfridd, heldigvis!

Gillian Flynn er mest kjent som forfatteren som skrev boka Gone Girl, så derfor har kanskje ikke så mange hørt om Dark Places, en bok som ble utgitt noen år tidligere. Den har kanskje blitt litt oversett, I don't know. Uansett, selv om jeg har veldig lyst til å lese Gone Girl også (som jeg ikke har gjort enda, shame on me) så har jeg bestemt meg for å lese Gillian Flynn's bøker i rekkefølgen hun skrev dem. Jeg likte Sharp Objects, men Dark Places var enda bedre!

Først og fremst, mysteriet som tar sted i boka er skikkelig mystisk (no shit, Sherlock), og jeg måtte bare vite hva som hadde skjedd. Det var fantastisk å finne ut mer og mer om historien sammen med hovedkarakteren, som kanskje egentlig ikke er en særlig likendes karakter. Men det gjorde ingenting, fordi Gillian Flynn er utrolig flink til å lage ekte og komplekse karakterer, som gjør boka tusen ganger bedre! Creds to her, skulle ønske jeg var så flink til å skrive, ass.

Selv om jeg elsket mysteriet-delen av boka, føler jeg at klimakset var ganske svakt (just my opinion.) Jeg visste ikke hva som kom til å skje, men avslutningen kom likevel ikke som en stor overraskelse, eller ikke stor "nok", hvis dere skjønner hva jeg mener. Hadde forventet litt mer, på grunn av alle de fantastiske anmeldelsene. Don't get me wrong, jeg elsket boka, og avslutningen var fantastisk, bare ikke like fantastisk som jeg hadde forventa.

Hovedgrunnen til at jeg likte denne boka bedre enn Sharp Objects var at i Dark Places var spenningen fordelt mer utover hele boka, mens i Sharp objects følte jeg at all spenningen var samlet på slutten, og resten av boka ble derfor litt kjedelig. Men uansett, Gillian Flynn er en kjempeflink forfatter, som skriver helt briljante thrillere, og jeg gleder meg til å lese Gone Girl!

Eon: Dragoneye Reborn av Alison Goodman

Tittel: Eon: Dragoneye Reborn
Forfatter: Alison Goodman
Serie: Eon #1
Sider: 531
Sjanger: Fantasy, drager
Utgivelsesår: 2008
Terningkast: #5

She has a powerful secret... with deadly consequences.

For years, Eon's life has been focused on magical study and sword-work, with one goal: that he be chosen as a Dragoneye, an apprentice to one of the twelve energy dragons of good fortune.

But Eon has a dangerous secret. He is actually Eona, a sixteen-year-old girl who has been masquerading as a twelve-year-old boy. Females are forbidden to use Dragon Magic; if anyone discovers she has been hiding in plain sight, her death is assured.

When Eon's secret threatens to come to light, she and her allies are plunged into grave danger and a deadly struggle for the Imperial throne. Eon must find the strength and inner power to battle those who want to take her magic... and her life. 

Jeg synes:
Det er utrolig lenge siden jeg kjøpte denne boka, og jeg husker at da jeg faktisk kjøpte den, så var jeg fast bestemt på å lese den så fort som bare mulig, men slik ble det ikke da. Så da tok det nesten halvannet år før jeg endelig bestemte meg for å lese Eon, og selv om den kanskje var litt tung, så likte jeg den utrolig godt, og jeg kan ikke vente med å lese bok to!

Det jeg liker veldig godt med Eon, er at den er inspirert av japansk og kinesisk mytologi og kultur, noe jeg må si jeg har veldig lite kunnskap om, så derfor er det veldig vanskelig for meg å finne ut om boka faktisk er autentisk. Men uansett, så har Alison goodman (forfatteren altså) sagt selv at selv om hun har gjort svært mye research av kinesisk og japansk kultur, er ikke boka særlig basert på sanne fakta, men heller bare påvirket av det hun har funnet ut da, hvis det gir mening. Interessant og original start på en serie, synes nå jeg, fordi jeg har på en måte aldri lest noe lignende, så derfor var det veldig forfriskende å lese en såpass annerledes bok enn det jeg er vant til.

I tillegg til det fantastiske premisset til boka, likte jeg også veldig godt skrivestilen til Alison Goodman. Hun har skapt en veldig realistisk og troverdig verden, og alt virker veldig godt planlagt og nøye gjennomtenkt. Alle detaljene bare gjør boka så mye bedre, og hun skriver på en måte som gjør at når jeg først finner meg selv i å lese litt, så har jeg ikke lyst til å stoppe heller. Dessuten, så må jeg bare nevne de plot-twistene på slutten av boka, som jeg ikke så for meg i det hele tatt. Jeg burde egentlig ha skjønt det, men av en eller annen grunn, kom alt bare som et sjokk. Men dette fik meg bare til å nye boka enda mer enn det jeg gjorde fra før, så det var bare en bonus at jeg ble overrasket da jeg nærmet meg slutten.

Til slutt må jeg bare nevne en negativ mening jeg har om boka; det er egentlig ikke særlig mye som skjer i løpet av disse 544 sidene, og det irriterte meg litt. Det tok så lang tid, og det virket som om det aldri kom til å skje noe veldig spennende, og det var ikke særlig mye action. Jeg følte at alt bygget seg opp mot et klimaks på slutten av boka, og det er greit nok, men jeg følte at det var litt for få spenningstopper i løpet av historien, noe som fikk meg til å like boka litt mindre, siden det tok så lang tid å lese den, og til tider ble den ørlite grann kjedelig. . .

Uansett, jeg likte boka kjempegodt, men jeg anbefaler ikke å lese denne boka før du legger deg, fordi da kan du kanskje bli litt trøtt, kanskje du nesten sovner (som jeg nesten gjorde. . .) Men det er bare fordi dette er en bok som egnes å lese foran peisen, med en kopp te, når man er lysvåken og alle sansene er på plass. Da blir boka fantastisk bra, og jeg anbefaler Eon til alle som er die-hard fantasy fans (like me XD)

Harry Potter and the Chamber of Secrets (Illustrated Edition) av J.K. Rowling

Tittel: Harry Potter and the Chamber of Secrets (Illustrated Edition)
Forfatter: J.K. Rowling (duh)
Illustratør: Jim Kay
Serie: Harry Potter
Sider: 258
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1998
Terningkast: #6

The Dursleys were so mean and hideous that summer that all Harry Potter wanted was to get back to the Hogwarts School for Witchcraft and Wizardry. But just as he's packing his bags, Harry receives a warning from a strange, impish creature named Dobby who says that if Harry Potter returns to Hogwarts, disaster will strike

And strike it does. For in Harry's second year at Hogwarts, fresh torments and horrors arise, including an outrageously stuck-up new professor, Gilderoy Lockhart, a spirit named Moaning Myrtle who haunts the girls' bathroom, and the unwanted attentions of Ron Weasley's younger sister, Ginny.

But each of these seem minor annoyances when the real trouble begins, and someone -- or something -- starts turning Hogwarts students to stone. Could it be Draco Malfoy, a more poisonous rival than ever? Could it possibly be Hagrid, whose mysterious past is finally told? Or could it be the one everyone at Hogwarts most suspects . . . Harry Potter himself?

Jeg synes:
Som dere kanskje vet, så har det begynt å komme ut illustrerte versjoner av de ulike Harry Potter-bøkene. Det blir utgitt én bok hver høst, i rekkefølgen de originale bøkene ble utgitt. I 2015 kom Harry Potter and the Philosopher's Stone ut, og i fjor (2016) ble Chamber of Secrets utgitt. Det vil altså si at Prisoner of Azkaban blir utgitt i år, osv. . . Jeg har laget en tradisjon som går ut på at jeg hvert år skal lese den nye illustrerte Harry Potter boka under juletida. I år passet det ikke helt bra, siden jeg reiste til Cuba i ferien. Men jula varer jo helt til påske, så derfor leste jeg den heller da jeg kom hjem! Smart, ass. Jeg blir like forbauset hver gang at jeg klare å glemme hvor mye jeg elsker Harry Potter. Og jeg må bare nevne at Harry Potter er mye bedre på engelsk enn på norsk, og derfor likte jeg den mye bedre enn sist.

Det var helt fantastisk å lese om Harry og vennene hans igjen. Det begynner å bli en stund siden (et år faktisk), og jeg synes altså at boka var bedre enn jeg husket den. Hver kveld gledet jeg meg til å legge meg, slik at jeg kunne fortsette å lese i boka, men samtidig ville jeg ikke at eventyret skulle ta slutt. Selv om jeg visste hva som kom til å skje i boka, var den fremdeles spennende som bare det, og jeg har en massive book-hangover etter jeg ble ferdig med å lese den, for å si det mildt.

Illustrasjon av føniks (Pottermore.com)

Jeg tror kanskje at Jim Kay sine illustrasjoner fikk meg til å elske boka mye mer enn jeg ellers ville gjort. Hvis jeg var litt lei av å lese (som jeg sjelden var), var det fint å bare skikke litt på alle de fantastiske illustrasjonene. Jim Kay er virkelig en fantastisk kunstner, og jeg kan ikke vente med å se hva han finner på i de neste fem bøkene. Ventingen kommer sakte men sikkert til å ta livet av meg, no doubt about that.

Siden jeg skriver om Harry Potter, føler jeg at jeg også må nevne Fantastic Beasts and Where to Find Them, siden den for en liten stund siden kom ut på kino. Jeg er uendelig glad for at vi får flere filmer om Harry Potter-universet, og jeg virkelig elsket filmen. Jeg har ikke lest Hogwarts Library, men jeg føler at jeg burde gjøre det snart, slik at jeg kan få mer bakgrunnsinformasjon om både filmene, men også hele magiverden generelt. Jeg vet ikke om jeg skal lese The Cursed Child, siden den ikke er skrevet av J.K. Rowling, men jeg kommer sikkert til å gjøre det en gang. Men siden den har fått så dårlige tilbakemeldinger, tenker jeg at det er bedre å ikke lese den med det samme, i hvert fall ikke etter å ha lest denne fantastiske boka her! Vi får se. . .

Gilderoy Lockhart (TheFandom.net)

I tillegg må jeg bare nevne noe (nesten) helt til slutt. Jeg har helt glemt hvor mye jeg misliker (kanskje hater) Gilderoy Lockhart. Han er så irriterende og arrogant, noe som jeg nesten helt hadde glemt, siden det er så lenge siden jeg leste boka sist. Jeg må bare skrive det ned her, slik at jeg husker det hver gang jeg leser anmeldelsen min på nytt, fordi han var virkelig en pain in the ass, for å si det på godt engelsk. Kommer ikke til å savne ham, selv om jeg synes litt synd på ham når vi treffer ham igjen i en av de senere bøkene.

Uansett, denne boka var helt fantastisk, og jeg kan ikke vente med å lese Prisoner of Azkaban (Illustrated Edition), når den kommer ut denne høsten. Jeg kommer ikke til å lese den før til neste jul, så da blir det et helt år med intens venting. Jeg gleder meg veldig, og det blir gøy å se hva mer Jim Kay har på lager.

Anmeldelser av tidligere bøker i serien:
Harry Potter and the Philosopher's Stone #1 

The Help av Kathryn Stockett

Tittel: The Help
Forfatter: Kathryn Stockett
Sider: 444
Sjanger: Historisk fiksjon
Utgivelsesår: 2009
Terningkast: #5

Enter a vanished world: Jackson, Mississippi, 1962. Where black maids raise white children, but aren't trusted not to steal the silver. . .

There's Aibileen, raising her seventeenth white child and nursing the hurt caused by her own son's tragic death; Minny, whose cooking is nearly as sassy as her tongue; and white Miss Skeeter, home from college, who wants to know why her beloved maid has disappeared.

Skeeter, Aibileen and Minny. No one would believe they'd be firends; Fewer still would tolerate it. But as each woman finds the courage to cross boundaries, they come to depend and rely upon one another. Each is in the search of a truth. And together they have  an extraordinary story to tell . . 

Jeg synes:
Jeg har endelig begynt på videregående (eller, det begynner å bli en stund siden nå, et halvt år faktisk), og i engelsk ble vi bedt om å lese The Help, en bok som handler om byen Jackson i Mississippi på 60-tallet, altså da the Civil Rights Movement var på sitt høyeste, og diskusjoner rundt likestilling blant fargede og hvite var mer omstridt enn noen sinne. Jeg har lest en bok tidligere som tar utgangspunkt i samme tema, nemlig To Kill a Mockingbird av Harper Lee, som jeg elsket med hele mi corazon (har vært i Cuba, så jeg har fortsatt litt spansk på hjernen.) Uansett, jeg synes 60-tallet er en veldig spennende tidsperiode å lese om, og det er en av grunnene til at jeg likte denne boka såpass godt.

Vanglivis liker jeg ikke særlig godt bøker som man må lese på grunn av skolen, fordi da føles det mer ut som lesker enn noe jeg faktisk har lyst til å gjøre. Lesing er jo en av hobbyene mine, så når jeg plutselig må lese, da blir det ikke like gøy. Men dette skjedde ikke med The Help. Med en gang jeg begynte å lese boka visste jeg at jeg kom til å like den, og jeg synes virkelig det var en fryd å lese. Je hadde jo lest boka uansett om jeg hadde likt den eller ei, men jeg gledet meg faktisk til å sette meg ned å lese, og det sier jo noe om hvor god boka var!

I tillegg til at jeg likte veldig godt problemstillingen som ble diskutert i boka, elsket jeg de ulike karakterene som ble introdusert, spesielt Aibileen og Minny. Alle virket ekte og komplekse, og det var kjempegøy å lese om livene deres, for livene deres var alt annet enn kjedelige. Samtidig kan man veldig lett se at karakterene gjennomgår forandringer ettersom handlingen utvikler seg. Dette viser at karakterene er veldig komplekse og tredimensjonale, og derfor var det såpass interessant å lese om dem. Spesielt Minny. Hun er skikkelig sassy og sta, og hun takler ikke at noen snakker dritt om henne. Hun gjennomgår virkelig en forandring i løpet av boka. Eller, kanskje ikke en forandring, men heller en avdekkelse av hvordan hun virkelig er.

Som sagt, jeg har vært på Cuba, og jeg leste litt av boka der også. Det var utrolig hyggelig, og det gjorde bare boka bedre i mine øyne, fordi hver gang jeg tenker på denne bok nå, som blir jeg mint på hvor gøy jeg hadde det i Cuba. Derfor har jeg veldig lyst til å kjøpe en egen kopi av The Help, slik at jeg kan ha den på hylla mi. The Help er virkelig en ny favoritt, og anbefales på det sterkeste!

Winter av Marissa Meyer

Tittel: Winter
Forfatter: Marissa Meyer
Serie: The Lunar Chronicles#4
Sider: 823
Sjanger: Sci-Fi, Dystopi
Utgivelsesår: 2015
Terningkast: #6

Princess Winter is admired by the Lunar people for her grace and kindness, and despite the scars that mar her face, her beauty is said to be even more breathtaking than that of her stepmother, Queen Levana.

Winter despises her stepmother, and knows Levana won’t approve of her feelings for her childhood friend—the handsome palace guard, Jacin. But Winter isn’t as weak as Levana believes her to be and she’s been undermining her stepmother’s wishes for years. Together with the cyborg mechanic, Cinder, and her allies, Winter might even have the power to launch a revolution and win a war that’s been raging for far too long.

Can Cinder, Scarlet, Cress, and Winter defeat Levana and find their happily ever afters?

Jeg synes:

Denne boka er helt fantastisk; åttehundre sider full av spenning, fordi dette var en fantastisk konklusjon til en enda mer strålende serie. Alle bøkene som Marissa Meyer har skrevet er så utrolige gode, og denne her er ingen unntak. Selv om dette er en gigantisk bok, så fløy jeg gjennom den, fordi jeg hadde ikke lyst til å stoppe å lese. Så god er denne boka.

Først må jeg bare nevne at denne serien kommer jeg til å forbinde med julaften og juletida i en god stund framover. Det er nemlig fordi jeg har lest alle bøkene i serien i juleferien; de tre første i 2014, og de to siste nå i 2015. Så jeg gleder meg til den gangen i fremtiden når jeg bestemmer meg for å lese denne serien på nytt, fordi det kommer jeg definitivt til å gjøre, ikke no tvil i det hele tatt.

Som jeg kanskje har skrevet i tidligere anmeldelser, så synes jeg at det er vanskelig å skrive om bøker som jeg elsker. Og denne boka er helt fantastisk, så jeg har egentlig såpass mye på hjertet at jeg ikke klarer å få ned alt svart på hvitt. Men jeg skal prøve.

Jeg elsker skrivestilen til Marissa Meyer; hun skriver slik at det både blir veldig spennende og lett og lese, men samtidig veldig beskrivende, slik at man kan veldig lett se for seg hva som skjer, nesten som å se på en film. 

Det jeg likte best med boka, var at jeg kunne lese om karakterene som jeg har blitt så glad i. Jeg synes det var kjempebra at alle karakterene fikk sine egne kapitler, fordi det er jo den siste boka i serien. Da får man på en måte en siste stund sammen med alle karakterene som man liker best. Det var jo selvfølgelig noen personer som jeg likte å lese om mer enn andre, men jeg synes det var kjempehyggelig å lese om alle karakterene igjen.

Dessuten, så liker jeg veldig godt karakteren Winter, som blir introdusert i denne boka. Hun er kanskje litt rar (og litt gal noen ganger) men det var umulig å ikke like henne. Samtidig, så føler jeg at hun var en ganske undervurdert karakter; mang så ned på henne på grunn av måten hun oppførte seg. Men jeg synes at hun er en av de sterkeste karakterene i boka; hun har litt av en viljestyrke, fordi hun nekter jo å bruke Lunargaven sin. Så jeg beundrer henne for det.

I tillegg må jeg bare nevne at noen steder i boka, så begynte jeg å forestille meg Wolf som udyret i Beauty and the Beast, og så klarte jeg ikke å få det bort. Jeg prøvde så hardt jeg kunne, men når man først har en person som man forestiller seg som en spesiell karakter, så er det nesten umulig å endre det. Ja ja. . .

Denne serien er absolutt en av mine favorittserier noensinne, og jeg gleder meg veldig til novellesamlingen som kommer ut i februar, som heter Stars Above, og den boka består av noveller fra denne serien. Jeg er kjempeglad for at jeg ikke trenger å si farvel til dette universet ennå, fordi jeg har ikke lest noen av novellene fra Lunar Chronicles-universet. Men jeg tror faktisk at jeg venter med å kjøpe boka, slik at jeg kan lese den til julen 2016. Spør om jeg klarer å vente så lenge. . .

Denne serien anbefales på det sterkeste!

Anmeldelser av tidligere bøker i serien:

Cinder#1

Scarlet#2

Cress#3

Fairest#3.5

Fairest av Marissa Meyer

Tittel: Fairest
Forfatter: Marissa Meyer
Serie: The Lunar Chronicles#3.5
Sider: 220
Sjanger: Sci-Fi, Dystopi
Utgivelsesår: 2015
Terningkast: #5

In this stunning bridge book between Cress and Winter in the bestselling Lunar Chronicles, Queen Levana’s story is finally told.

Mirror, mirror on the wall,
Who is the fairest of them all?

Fans of the Lunar Chronicles know Queen Levana as a ruler who uses her “glamour” to gain power. But long before she crossed paths with Cinder, Scarlet, and Cress, Levana lived a very different story – a story that has never been told . . . until now.

Marissa Meyer spins yet another unforgettable tale about love and war, deceit and death. This extraordinary book includes full-color art and an excerpt from Winter, the next book in the Lunar Chronicles series.

Jeg synes:

Fairest er en bok som ta for seg historien til antagonisten i The Lunar Chronicles-serien, nemlig Levana. Så dette er ikke en fortsettelse av serien; denne boka er der bare for at man kan få et større innblikk i livet til Levana, og hvordan hun har blitt slik hun har blitt osv.

Først og fremst, så må jeg bare nevne at boka er preget av eventyr gjenfortellinger; dere kjenner kanskje igjen "Mirror, mirror on the wall, who is the fairest of them all?" Denne er jo nemlig fra Snøhvit, et veldig kjent eventyr, og Levana er da på en måte den onde dronningen, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg er litt dårlig til å forklare. . .

Tilbake til boka; jeg elsket denne boka utrolig mye. Jeg synes det var kjempevinteressant å lese om Levana og hennes fortid. I tillegg så liker jeg veldig godt hvordan hun er som en karakter; hun er veldig kompleks og interessant å lese om. Jeg liker også godt hvordan Meyer har skrevet en bok om Levana, fordi jeg for en større forståelse overfor henne. Selv om jeg hater henne med hele mitt hjertet, så synes jeg det var skikkelig spennende å lese om henne. Jeg føler at jeg har for et større innblikk over hele historien, og den var veldig interessant å se hvordan Levana er som person.

Det er mange som synes at denne boka er litt meningsløs, men jeg synes at denne boka gir med dybde til serien og for Levana som karakter. Jeg er utrolig glad for at jeg bestemte meg for å lese denne boka, fordi selv om det ikke var særlig mye som hendte i løpet av de 220 sidene, synes jeg fremdeles at alt var utrolig spennende og interessant å lese om. 

Denne boka er definitivt ikke for alle, men jeg elsket denne boka. Jeg synes at denne boka gjør Levana mer ekte som person, hvis du skjønner hva jeg mener. Ofte kan en antagonist virke som om de ikke er ekte eller virkelig i det hele tatt, og mange ganger vet vi ikke en gang motivet bak deres forferdelige handlinger. Så derfor liker jeg denne boka såpass godt, fordi den gir litt mer forståelse overfor en karakter som mange kanskje ikke forstår helt. Anbefales virkelig, men først må du lese de tre første bøkene i The Lunar Chronicles-serien, som er Cinder, Scarlet og Cress.

Anmeldelser av tidligere bøker i serien:

Cinder#1

Scarlet#2

Cress#3

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Paper Towns av John Green

Tittel: Paper Towns
Forfatter: John Green
Sider: 305
Sjanger: Contemporary, realistisk fiksjon, romanse
Utgivelsesår: 2008
Terningkast: #4

Quentin Jacobsen has spent a lifetime loving the magnificently adventurous Margo Roth Spiegelman from afar. So when she cracks open a window and climbs back into his life—dressed like a ninja and summoning him for an ingenious campaign of revenge—he follows.

After their all-nighter ends and a new day breaks, Q arrives at school to discover that Margo, always an enigma, has now become a mystery. But Q soon learns that there are clues—and they’re for him. Urged down a disconnected path, the closer Q gets, the less Q sees the girl he thought he knew.

Jeg synes:
I det siste så har jeg vært litt usikker overfor John Green's bøker. Jeg har likt alle bøkene jeg har lest av ham, men samtidig, så føler jeg på en måte at de fleste av bøkene hans er ganske like, karaktermessig altså. Og dette trenger ikke være en dårlig ting akkurat, jeg synes at det kan bli litt gjentakende i blant. Så derfor var jeg usikker på om jeg hadde lyst til å lese Paper Towns, fordi jeg visste ikke om jeg kom til å like den eller ei. Og nå som jeg har lest den, har jeg litt blandede følelser.

Først og fremst, så elsket jeg de første hundre sidene av boka; alt var skikkelig spennende og morsomt, og jeg likte veldig godt karakterene. Men så plutselig, å mistet jeg helt interessen, og det var etter at en av mine favorittkarakterer forsvant. Og plutselig synes jeg at hovedpersonen, Quentin, begynte å bli ganske irriterende. Og det er ikke gøy å lese om karakterer du ikke liker særlig godt. For å oppsummere, de første hundre sidene var veldig gode, de neste hundre og seksti sidene var ganske kjedelige, og de siste førti sidene var ganske gode igjen. Helt på slutten av boka, så ble jeg dratt mer inn i boka. Så da var det egentlig litt leit at boka var slutt. Så som du kan se, så har jeg litt blandede følelser overfor Paper Towns.

Dessuten, så synes jeg rett og slett at handlingen til boka ikke var særlig interessant. Og jeg synes det var veldig irriterende at Quentin alltid tenkte på Margo, at han måtte finne henne, hvor hun kunne være etc. . . Jeg synes ikke det var særlig morsomt å lese om, og det var en av grunnene til at jeg mistet interessen halvveis i boka.
Egentlig så tenkte jeg at jeg skulle gi terningkast 3, men så tenkte jeg litt over det, og jeg likte begynnelsen og slutten av boka ganske godt, så jeg endte opp med -4. Det er jo juleferie, må jo være litt generøs av og til! XD

Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg har lyst til å lese resten av bøkene til John Green, nemlig Looking for Alaska og Let it Snow (som er tre noveller av tre forskjellige forfattere.) Men hvis de har dem på biblioteket, så kommer jeg sikkert til å å låne dem der, fordi eg har ikke lyst til å kaste bort penger på bøker som jeg kanskje ikke kommer til å like.
Jeg kan godt se hvordan folk elsker denne boka, men for meg var Paper Towns bare okay.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss

Tittel: The Name of the Wind
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle#1
Sider: 662
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2007
Terningkast: #6

Told in Kvothe's own voice, this is the tale of the magically gifted young man who grows to be the most notorious wizard his world has ever seen. The intimate narrative of his childhood in a troupe of traveling players, his years spent as a near-feral orphan in a crime-ridden city, his daringly brazen yet successful bid to enter a legendary school of magic, and his life as a fugitive after the murder of a king form a gripping coming-of-age story unrivaled in recent literature. A high-action story written with a poet's hand, The Name of the Wind is a masterpiece that will transport readers into the body and mind of a wizard.

Jeg synes:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese denne serien, men jeg har alltid utsatt å begynne på serien, på grunn av lengden på bøkene. Jeg har egentlig ikke noe problem med svære bøker; jeg synes egentlig det er ganske koselig å lese noen skikkelig svære bøker i blant. Men jeg var egentlig ikke sikker på om jeg kom til å like The Name of the Wind. Og jeg hadde aldri motivsjonen til å bare begynne på boka. Men så, en dag, så bare bestemte jeg meg for å lese den, og jeg er utrolig glad for at jeg gjorde det, fordi denne boka var fantastisk!

Først og fremst, ikke bli skremt av lengden på boka! Ikke gjør den feilen jeg gjorde, fordi jeg er skikkelig sur på meg selv over at jeg ikke har begynt på denne serien tidligere! Så hvis du har denne boka på hylla, gå å les den med en gang! Fordi denne boka fortjener ikke å bli dekket av støv på hylla, som den har gjort hos meg i noen måneder, hehe. . .

Noe som jeg synes er veldig interesssant og originalt med denne trilogien, er at bøkene tar for seg en mann som forteller livshistorien sin utover tre dager, altså hver sin bok tar sted fra hva han forteller i de tre dagene. Det synes jeg var skikkelig kult, og det er en veldig original måte å fortelle en fortelling på.

Jeg synes egentlig det er vanskelig å skrive omtaler om bøker som jeg elsker. Så jeg har egentlig ikke mye å skrive, annet enn at jeg elsker skrivestilen til Patrick Rothfuss. Den er lett og lese, men samtidig veldig fortryllende. Det er en diger bok, men den går egentlig ganske fort å lese, hvis man bare har motivasjonen til å sette seg ned for å lese videre.
I tillegg så er det et digert persongalleri, med mange interessante karakterer som alle har sine egne personligheter og alle virker ekte. Du legger også merke til hvordan karakterene vokser og utvikler seg gjennom boka, og jeg elsket å lese om Kvothe og alle de andre karakterene.
Dessuten, så virker verdenen som Rothfuss har skapt, veldig troverdig. Jeg synes det var veldig lett å leve seg inn i boka og handlingen, og alt passet så godt sammen. Jeg har egentlig ingen ting å klage over. Rett og slett ingen ting.

Det eneste jeg har lyst til akkurat nå, er å begynne på bok to. Men den har jeg dessverre ikke! Jeg kommer definitivt til å kjøpe den andre boka i serien snart, fordi jeg har veldig lyst til å vite hva som kommer til å skje videre i handlingen og i serien generelt. I tillegg har jeg lyst til å ha lest bok to før bok tre kommer ut (som ikke kommer ut på en stund, ser det ut til), fordi da er jeg klar for å lese bok tre med en gang den kommer ut. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste! Både til folk som elsker fantasy, men også dem som ikke vanligvis leser slike typer bøker.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

The Iron Trial av Holly Black & Cassandra Clare

Tittel: The Iron Trial
Forfatter: Holly Black & Cassandra Clare
Serie: The Magisterium#1
Sider: 295
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 2014
Terningkast: #4

Most kids would do anything to pass the Iron Trial.

Not Callum Hunt. He wants to fail.

All his life, Call has been warned by his father to stay away from magic. If he succeeds at the Iron Trial and is admitted into the Magisterium, he is sure it can only mean bad things for him.

So he tries his best to do his worst – and fails at failing.

Now the Magisterium awaits him. It’s a place that’s both sensational and sinister, with dark ties to his past and a twisty path to his future.

The Iron Trial is just the beginning, for the biggest test is still to come . . .

Jeg synes:

Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Iron Trial, faktisk helt siden den kom ut. Men jeg endte aldri opp med å kjøpe den. Da jeg var i Ålesund for en stund siden, fant jeg boka en bokbutikk der og måtte selvfølgelig kjøpe den. Det er jeg veldig glad for, fordi jeg likte The Iron Trial ganske godt.

I boka følger vi Callum Hunt, en gutt som har magiske krefter og som må ta en test for å finne om han kommer inn på the Magisterium, en skole for hekser og trollmenn. Men Callum har ikke lyst til å bestå oppgavene; han vil ikke inn på skolen i det hele tatt. Men av en eller annen rar grunn, så ender han opp på the Magisterium, og det endrer hele livet hans.

Som mange andre, mener jeg også at boka minner veldig om Harry Potter, selve konseptet. Men allikevel er det mange ulikheter mellom de to seriene, så derfor ser jeg ikke på det som et stort problem. Det er mange egenskaper som gjør The Iron Trial unik på sin egen måte, og det er mange uventede vendinger i løpet av boka. Det er mye man ikke får greie på helt på begynnelsen, og jeg liker at forfatterne bruker dette til å få leserne til å lese videre; slik var det ihvertfall med meg. Hvem er Call? Det var et av de store spørsmålene jeg ville ha svar på. Det var mange spennende plot twists som fikk meg til å lese videre, og jeg heldigvis svar på alle spørsmålene mine på slutten av boka.

Jeg liker veldig godt hvordan The Iron Trial leder opp til resten av bøkene i serien. Plottet er veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan serien utvikler seg i de kommende bøkene. Holly Black og Cassandra Clare tar en ny vri på fantasysjangeren, som gjør serien veldig unik, selv om den har veldig mange likheter med andre fantasybøker. 

Call får jo noen venner på the Magisterum, men jeg synes ikke at vennskapet deres virket ekte. Jeg følte ikke noe kjemi mellom dem, så jeg håper at vennskapet deres kommer bedre frem i de kommende bøkene. Det virket ikke troverdig, og det gjorde boka automatisk litt dårligere. Så det er noe jeg håper forbedres i resten av serien.

The Iron Trial er skrevet av to forfattere: Holly Black og Cassandra Clare. Jeg har ikke lest noe av Holly Black, men jeg har lenge hatt lyst til å lese The Coldest Girl In Coldtown og The Darkest Part of the Forest, begge av Holly Black. Cassandra Clare derimot, har jeg lest en del bøker av, og de har jeg likt veldig godt. Derfor hadde jeg også ganske høye forventninger til denne serien, siden hun har vært med på å skrive den( Holly Black og Cassandra Clare skrev nemlig annenhvert kapittel.) Jeg er fornøyd med serien så langt, så der er jo bra!

Jeg er utrolig glad for at jeg bestemte meg for å lese The Iron Trial. Det var en lettlest og spennende bok, som inneholdt mange rare og uventede vendinger. Jeg har bok to på hylla, men jeg tror jeg leser noen andre bøker før jeg begynner på den. Jeg anbefaler The Iron Trial til litt yngre lesere, men den passer egentlig for alle, så lenge du er klar over at dette er en bok som er rettet mot yngre lesere.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Daughter of Smoke & Bone av Laini Taylor

Tittel: Daughter of Smoke & Bone
Forfatter: Laini Taylor
Serie: Daughter of Smoke & Bone#1
Sider: 418
Sjanger: Paranormal, fantasy, romance
Utgivelsesår: 2011
Terningkast: #4

Around the world, black handprints are appearing on doorways, scorched there by winged strangers who have crept through a slit in the sky.

In a dark and dusty shop, a devil’s supply of human teeth grows dangerously low.

And in the tangled lanes of Prague, a young art student is about to be caught up in a brutal otherwordly war.

Meet Karou. She fills her sketchbooks with monsters that may or may not be real, she’s prone to disappearing on mysterious "errands", she speaks many languages - not all of them human - and her bright blue hair actuallygrows out of her head that color. Who is she? That is the question that haunts her, and she’s about to find out.

Jeg synes:

Nå har jeg hatt denne serien utrolig lenge, og jeg synes det var litt flaut at jeg fortsatt ikke hadde lest noen av bøkene i serien enda. Så jeg begynte å lese Daughter of Smoke & Bone, mest for min egen del, fordi jeg synes det ble litt for dumt at jeg ikke hadde lest. Hvorfor har jeg ikke lest boka tidligere? Det aner jeg rett og slett ikke. Jeg har kanskje ikke vært i humøret til å lese den, men endelig var jeg det, og jeg var ikke skuffet.

Jeg liker veldig godt hvordan boka tar for seg bakgrunnen til Karou, den rare jenta med det blå håret. Det skaper et mysteriet som jeg må til bunns i med en gang. Jeg har lyst til å finne ut av hvem Karou er, så derfor hadde jeg alltid lyst til å lese videre. Da den store hemmeligheten endelig kom fram, må jeg si at jeg ble ganske overrasket, men alt ga mening. Alt hadde en sammenheng, og jeg synes det var utrolig spennende å få vite om fortiden til Karou, og Laini Taylor har gjort en utrolig god jobb med å finne på alt dette her. Alt virker utrolig godt gjennomtenkt, og jeg har nesten ingenting jeg ikke er fornøyd med.

Men jeg likte ikke så godt romansen som gikk gjennom boka. Den virket ikke helt ekte, fordi vi får jo ikke noe særlig kommunikasjon mellom de to karakterene. Det er bare en "kraft av kjærlighet" som binder dem sammen, og derfor var jeg ikke hundreprosent for at de skulle være sammen, siden det skjedde på et blunk. Plutselig, etter en dag, så var de sammen. Selv om masse av det blir forklart senere i boka, så synes jeg fortsatt det ikke virker troverdig. Ja, ja, det mener jeg.

I min mening, er den første delen av boka best, fordi jeg likte veldig godt den mystiske delen av boka. Det var utrolig interessant å lese om denne nye verdenen, og derfor synes jeg at det var mer spennende å lese om Karou enn Madrigal.

Dessuten, synes jeg ikke at boka hadde noe særlig høydepunkt; hele boka gikk i samme tempo, og det var ikke mye spenning. Derfor følte jeg at det var noe som manglet, og jeg håper den neste boka er bedre i den forstand. 

Eegentlig er jeg mest glad for at jeg endelig leste Daughter of Smoke & Bone. Jeg likte boka veldig godt, og jeg gleder meg til å fortsette på serien en gang. Men akkurat nå har jeg lyst på en liten pause fra Karou og Akiva. Jeg føler rett og slett for å lese noe annet akkurat nå, men jeg håper jeg kan lese neste bok, ihvertfall i år.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Asylum av Madeleine Roux

Tittel: Asylum
Forfatter: Madeleine Roux
Serie: Asylum#1
Sider: 310
Sjanger: Horror, Grøsser
Utgivelsesår: 2013
Terningkast: #2

For sixteen-year-old Dan Crawford, New Hampshire College Prep is more than a summer program—it's a lifeline. An outcast at his high school, Dan is excited to finally make some friends in his last summer before college. But when he arrives at the program, Dan learns that his dorm for the summer used to be a sanatorium, more commonly known as an asylum. And not just any asylum—a last resort for the criminally insane.

As Dan and his new friends, Abby and Jordan, explore the hidden recesses of their creepy summer home, they soon discover it's no coincidence that the three of them ended up here. Because the asylum holds the key to a terrifying past. And there are some secrets that refuse to stay buried.

Jeg synes:

Jeg har lenge hatt lyst til å lese flere grøsser bøker (nei, ikke de av R.L. Stine.) Jeg har nemlig ikke utforsket denne sjangeren særlig mye, og selv om jeg vet at Stephen King er grøssermesteren, ville jeg finne en annen bok som kunne introdusere meg til denne sjangeren. Jeg har tidligere lest Coraline, som er litt grøsseraktig, og jeg likte den kjempegodt. Men jeg kan dessverre ikke si det samme om Asylum. Dette er ikke en god bok å begynne med hvis du vil lese mer horror-bøker.

For å begynne med det som er viktigst med en grøsser. Den skal være skummel! Denne boka var ikke skremmende i det hele tatt! Det var noen steder der plottet tok en retning som kunne vært ganske creepy, men jeg ble aldri ordentlig skremt. Ikke engang da jeg leste i mørket, og det sier litt; å lese i mørket pleier generelt å være litt skummelt. Asylum skuffet meg rett og slett, for den var verken skummel eller særlig interessant.

Det er også mange bilder i boka som skal gjøre den litt mer skummel og creepy, men jeg synes ikke de var noe særlig. Boka hadde vært akkurat den samme uten bildene. Jeg synes det var en fin distraksjon da, fordi noen ganger hadde jeg heller lyst til å se på bildene enn å lese i boka. I tillegg er det en annen bokserie, som heter Miss Peregrines Home for Peculiar Children, og den serien inneholder også mange creepy bilder. Jeg har lenge hatt lyst til å lese den serien, og alle sier at den serien er bedre. Da få jeg lese den for å finne ut av det selv.

Noe annet som også er utrolig viktig når man leser en bok, er at man liker karakterene. Vel, jeg hatet hovedpersonen, Dan Crawford. OK, hat er kanskje et sterkt ord, men han var en skikkelig pain-in-the-ass karakter. Jeg likte ikke å lese om ham i det hele tatt; jeg synes han var irriterende. Samtidig synes jeg ikke at Dan som karakter var særlig troverdig. Han ble beskrevet som en veldig skoleglad gutt, som ikke bryter regler og elsker skolen. Men plutselig så skulker han en skoletime? Jeg vet at man ikke trenger å gå på alle timene dine når man går på college, men likevel, det passer ikke sammen med karakteren hans. I tillegg brøt han reglene da han gjentatte ganger brøt seg inn på det kontoret. Det henger ikke på greip.

Jeg likte ikke så godt de andre karakterene heller. Den ene karakteren jeg faktisk likte litt endte opp med å bli "hjernevasket." Men jeg likte ikke ham spesielt godt heller. Dan og en jente som heter Abby blir etter hvert sammen, men jeg synes ikke de passet sammen i det hele tatt. De hadde ikke noe kjemi, de hadde ikke noe connection. Det var bare insta-love spør du meg. Jeg hater insta-love i bøker. Det funker rett og slett ikke. Ihvertfall ikke hvis du vil at et forhold skal vare. 

Dessuten synes jeg at det var alt for mye dialog i boka. Det hadde ikke gjort noe hvis dialogen hadde hatt en stor rolle med tanke på plottet, men jeg synes at deler av dialogene bare var meningsløse. Noen av samtalene hadde ikke trengt å være der og det irriterte meg. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det (bortsett fra å klage selvfølgelig.)

Dette var en lettlest bok, det skal den ha. Men det er ikke alltid en bra ting. Men i dette tilfelle synes jeg det, fordi jeg hadde ikke klart å lese meg gjennom boka hvis det hadde tatt meg uendelig lang tid. Så jeg er glad at boka tok ikke tok lang tid å lese. Jeg må innrømme, noen ganger var boka litt spennende, men det gjør ikke opp for alle tingene som irriterte meg. Ja ja, man kan ikke elske alle bøkene man leser (selv om jeg pleier å like ganske mange.)

Jeg har tenkt til å lese bok to, men det er bare fordi jeg allerede eier den. Det spørs om jeg leser siste bok, men jeg ender sikkert opp med  å gjøre det, fordi bøkene er veldig lettleste og jeg liker å lese ferdig serier. Men jeg anbefaler ikke denne boka; kanskje noen vil like den, men jeg kan ikke si at jeg gjorde det. Samtidig var dette et ekstremt tilfelle av irriterende hovedkarakter. Da er det bare å skrive Dan Crawford inn på lista som en av de mest irriterende bok-karakterene noen sinne, sammen med Jacinda, America Singer og Eadlyn Shreave.

Bildet ble hentet fra Goodreads. 

A Clash of Kings av George R.R. Martin

Tittel: A Clash of Kings
Forfatter: George R.R. Martin
Serie: A Song of Ice and Fire#2
Sider: 873
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1998
Terningkast: #6

Throughout Westeros, the cold winds are rising. From the ancient citadel of Dragonstone to the forbidding lands of Winterfell, chaos reigns as pretenders to the Iron Throne of the Seven Kingdoms stake their claims through tempest, turmoil and war. As a prophecy of doom cuts across the sky - a comet the colour of blood and flame - five factions struggle for control of a divided land. Brother plots against brother and the dead rise to walk in the night. Against a backdrop of incest, fratricide, alchemy and murder, the price of glory is measured in blood.

Jeg synes:
Nå er det en liten stund siden jeg leste denne boka. Jeg har nemlig vært på ferie, så det er derfor anmeldelsen mine kommer litt seinere enn vanlig.
Selv om det er to uker siden jeg ble ferdig med A Clash of Kings, husker jeg fremdeles at den var utrolig bra! Like fantastisk som den første, om ikke bedre! Jeg har virkelig begynt å elske denne serien, og jeg må se å få meg bok tre, fordi jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre! I tillegg har jeg lyst til å se på tv-serien, fordi kusinen min har sett alle sesongene som har kommet ut, og hun elsker serien, så derfor må jeg så å få gjort det også.

Skrivestilen til George R.R. Martin er fantastisk! Han beskriver og skildrer ganske mye, men allikevel blir ikke boka for gjentakende eller kjedelig. Det er noe med måten han skriver på som gjør boka noe for seg selv. Selv om noen deler av boka kanskje ikke er så spennende, hadde jeg fortsatt lyst til å lese videre, og det sier litt.
I tillegg er jeg utrolig fascinert over verdenen han har skapt (Westeros.) Alt er så godt planlagt og sammensatt. Dessuten er den ganske forskjellig fra mange andre fantasybøker. Det er ikke like mange fantasyelementer(synes jeg) i denne serien som det er i de fleste andre. Det føles ihvertfall ikke sånn ut. Det er også noe som gjør boka ganske spesiell.

Jeg ble spoilet av en nevnt persons død, og det synes jeg var litt trist. Men det var egentlig ikke noe problem, fordi da jeg leste at den nevnte personen døde, var jeg utrolig sjokkert, fordi jeg hadde helt glemt at jeg hadde blitt spoilet. Derfor kom det som litt av en overraskelse.

Jeg gleder meg til å fortsette på serien, spesielt for å finne ut av hva som kommer til å skje med Jon Snow. Han har blitt en av mine favorittkarakterer i denne serien, eller egentlig generelt sett, sammen med Daenerys Targaryen. Jeg liker spesielt godt kapitlene deres, og jeg ser alltid fram til å lese om dem.
Denne serien anbefales til alle fantasyfans!

Anmeldelser av tidligere bøker:
A Game of Thrones#1

Bildet ble hentet fra Goodreads.

The 5th Wave av Rick Yancey

Tittel: The 5th Wave
Forfatter: Rick Yancey
Serie: The 5th Wave#1
Sider: 457
Sjanger: Sci- Fi, Dystopi
Utgivelsesår: 2013
Terningkast: #5

After the 1st wave, only darkness remains. After the 2nd, only the lucky escape. And after the 3rd, only the unlucky survive. After the 4th wave, only one rule applies: trust no one.

Now, it’s the dawn of the 5th wave, and on a lonely stretch of highway, Cassie runs from Them. The beings who only look human, who roam the countryside killing anyone they see. Who have scattered Earth’s last survivors. To stay alone is to stay alive, Cassie believes, until she meets Evan Walker.

Beguiling and mysterious, Evan Walker may be Cassie’s only hope for rescuing her brother—or even saving herself. But Cassie must choose: between trust and despair, between defiance and surrender, between life and death. To give up or to get up.

Jeg synes:

Endelig har jeg fått lest The 5th Wave, en bok som er skikkelig populær for tiden, og det virker som om alle elsker den. Jeg har hatt lyst til å lese boka utrolig lenge, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det til slutt, selv om det var noen deler av boka som irriterte meg litt. Men allikevel, har The 5th Wave blitt en av mine favoritt bøker, og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.

Først og fremst, synes jeg at plottet er utrolig interessant, og jeg liker veldig godt bøker som har apokalypse som konsept, har jeg funnet ut av. The 5th Wave hørtes veldig kul ut, så nå som jeg har lest boka kan jeg si at forventningene mine ble innfridd. Men jeg har noen problemer med boka.

For eksempel, så var det ganske vanskelig å komme inn i boka, fant jeg ut av. Jeg ble ikke ordentlig opphengt i historien før etter de første hundre sidene. Det var jo litt dumt. Jeg fikk ikke lyst til å lese; jeg ville heller gjøre andre ting. Og det er aldri et bra tegn! Så derfor ble jeg veldig glad for at boka ble bedre og bedre etter hvert. Og til slutt endte den opp som en av mine favoritter.

Jeg liker veldig godt karakterene i boka, og siden boka har flere POV, så fikk jeg sjansen til å bli bedre kjent med alle sammen, og noen likte jeg mer enn andre. Men det var spennende å lese fra flere personers synspunkt, fordi da fikk jeg en større innsikt over historien.
Noe som jeg er litt skeptisk over nå for tiden, er om romansen i bøkene jeg leser er bra gjennomført. Jeg vet ikke helt om jeg synes det når det gjelder denne boka, fordi alt gikk litt fort. Det virket ikke helt troverdig, men jeg mislikte det ikke heller. Det var litt både og.

Nå over til det punktet som gjorda boka så mye bedre enn hvis de ikke hadde vært der; alle plot twistene! Noen var mer innlysende enn andre, men noen hadde jeg ikke gjettet i det hele tatt. Spesielt det med den 5. bølgen. Hva kom den til å være? Jeg er glad jeg ikke visste all twistene på forhånd, fordi hvis ikke hadde boka rykket et hakk ned. Jeg likte veldig godt hvordan Rick Yancey utførte selve historien, og jeg liker retningen handlingen tar.

Jeg anbefaler virkelig denne boka, men pass på! De første sidene kan være vanskelig å komme gjennom. Men ikke gi opp, sier nå jeg.
The 5th Wave er på en måte en blanding av The Host, Ender's Game og The Hunger Games. Så jeg tro nesten alle Sci- Fi fans vi like denne boka.

Bildet ble hentet fra Goodreads.

I'll Give You the Sun av Jandy Nelson

Tittel: I'll Give You the Sun
Forfatter: Jandy Nelson
Sider: 429
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon
Utgivelsesår: 2014
Terningkast: #6

Jude and her twin Noah are close until a tragedy drives them apart. 
Now they are barely speaking - and both falling for boys they can't have. 
Love's complicated.

Jeg synes:
Det var egentlig litt tilfeldig at jeg endte opp med å lese I'll Give You the Sun. Jeg lånte den på biblioteket en dag, siden jeg har hørt så mange gode ting om denne boka. Selvfølgelig måtte jeg låne den! Samtidig har jeg senere lånt A Game of Thrones, og jeg må prøve å få lest begge bøkene før jeg må levere dem tilbake. Så derfor bestemte jeg meg for å lese I'll Give You the Sun så fort som mulig, og jeg er utrolig glad for det.

Først må jeg nevne at jeg liker veldig godt å lese Contemporary-bøker. Spesielt mellom andre bøker. F. eks. hvis jeg har lest ganske mye fantasy i en periode, liker jeg å lese en Contemporary, fordi de er så enkle og morsomme å lese. Jeg føler at jeg liker hver eneste bok jeg har lest innenfor den sjangeren, og det er veldig gøy å lese slike bøker en gang i blant. Og I'll Give You the Sun er ikke noe unntak.

Denne boka er såpass god at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne engang. Men jeg skal prøve.
Jeg elsker alle karakterene! De virker så ekte og levende. Alle har sine egne personligheter som gjør hver enkeltperson unik, og det er så utrolig bra. Jeg kjenner meg igjen i karakterene, og alle virkert interessante. Jeg elsket det med boka! Dessuten passer dialogene veldig bra, og jeg synes de er utrolig godt skrevet.
I tillegg liker jeg veldig godt hvordan alt hang sammen. Det var på en måte et mysteriet i boka, og sakte men sikkert finner man ut av hva som har skjedd. Det gikk utrolig fort å lese boka, fordi jeg ville vite hva som kom til å skje videre. Og på slutten av boka passet alt så godt sammen, og det er så sinnssykt kult hvordan Jandy Nelson klarte det. Godt jobba!

Samtidig forteller boka om veldig viktige temaer; det at man må kunne være seg selv, og bli akseptert for den man er. Ikke skjul hvem du er bak en løgn. Dessuten har jeg et sitat som jeg vil vise dere. Jeg liker den utrolig godt, fordi den forteller at, ved å være den du er så kan du forandre verden.

"Remake the world."

Jeg synes det var litt vanskelig å komme inn i boka på begynnelse, men det er bare fordi jeg synes at skrivemåten var litt forvirrende på starten, og det var noen ting som forvirret meg. F.eks. det med blått spy og slike saker. Det er kanskje fordi jeg først leste de første tjue sidene for to uker siden, og så fortsatte der jeg var, så derfor hadde jeg glemt en del. Men jeg kom raskt inn i det, så det var ikke et stort problem, fordi ellers er dette en kjempegod bok! Definitivt en av de beste bøkene jeg har lest i år! Jeg elsker virkelig denne boka, hvis ikke du har fått det med deg enda!

Nå som jeg har lest boka, har jeg egentlig litt lyst å eie en kopi av den. Jeg lånte jo denne på biblioteket, men jeg likte den så godt at jeg har lyst å ha den i hyllen min. Såpass god var den! I tillegg har Jandy Nelson skrevet en annen bok som heter The Sky Is Everywhere. Jeg håper jeg får sjansen lest den boka også.

For å oppsummere, er I'll Give You the Sun en utrolig god bok! Den er på rundt 400 sider, men den er veldig lettlest. Hvis det ikke hadde vært for mattetentamen og slike ting, så hadde jeg lest ferdig boka mye raskere. Anbefales på det sterkeste, for denne boka er fantastisk!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Og Fjellene Ga Gjenlyd av Khaled Hosseini

Tittel: Og Fjellene Ga Gjenlyd
Originaltittel: And the Mountains Echoed
Forfatter: Khaled Hosseini
Sider: 398
Sjanger: Historisk Fiksjon
Utgivelsesår: 2013
Terningkast: #5

Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem.

Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.

Jeg synes:

Jeg har tidligere lest Drageløperen, av samme forfatter. Men det er utrolig lenge siden, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å endelig lese Og Fjellene Ga Gjenlyd, som har vært stående på hylla mi siden Mammutsalget. Så da er det bra at jeg endelig tok meg tiden til å lese den, og jeg er kjempeglad for det.

Som alle andre av Hosseinis bøker, tar denne boka sted i Afghanistan. Og Fjellene Ga Gjenlyd handler om hvordan livene til personer kan knyttes sammen uansett hvor du ender opp, og jeg synes rett og slett at denne boka er utrolig vakker og emosjonell. Hosseini tar opp mange viktige og virkelige temaer som kan være aktuelle for mange, og jeg synes det er en fryd og lese bøkene hans. Samtidig er det ganske interessant å lese om hvordan andre folk lever, for eksempel i Kabul, Afghanistan. 

Dessuten skriver Hosseini fantastisk. Jeg elsker skrivemåten hans, og alle metaforene og de gode sitatene. Det er så mange jeg har lyst til å dele med dere, men jeg kan ikke dele alle, så derfor forholder jeg meg til en. Som sagt, en fryd å lese.

"Gjør noe meningsfylt og nyt livet, sier folk. Men noen ganger er det først etter at du har levd at du skjønner at livet var meningsfylt, og sannsynligvis på en måte som du aldri hadde tenkt deg."

Men dessverre, så er det noen ting som jeg ikke likte så godt. Jeg elsker denne boka, men jeg synes at jeg ikke knyttet meg til karakterene. Eller, jeg gjorde jo det, men ikke emosjonelt, siden etter nesten hvert kapittel byttet man POV. Det førte til at jeg ikke ble fullt så godt kjent med karakterene, og derfor var ikke slutten av boka like bra som jeg hadde forventet.
Og slik kommer jeg til det andre jeg også synes kunne vært bitte litt bedre: slutten. Men nå kommer vi tilbake til at jeg ikke knyttet meg til karakterene, og derfor hadde ikke avslutningen et sterkt inntrykk på meg, slik Drageløperen hadde. Ikke misforstå, dette er en utrolig god bok, men det var bare disse to tingene som irriterte meg litt.

Og Fjellene Ga Gjenlyd har blitt en av mine favorittbøker av en grunn. Jeg likte boka kjempegodt, og noe som overrasket meg var egentlig hvor fort det gikk å lese den. Khaled Hosseini har skrevet tre bøker, og nå har jeg lest to av dem. Jeg håper jeg kan få tak i Tusen Strålende Soler, og få lest den, fordi jeg vet at jeg kommer til å like den. Både Og Fjellene Ga Gjenlyd og Drageløperen anbefales på det sterkeste!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

The Bone Season av Samantha Shannon

Tittel: The Bone Season
Forfatter: Samantha Shannon
Serie: The Bone Season#1
Sider: 452
Sjanger: Paranormal, Dystopi
Utgivelsesår: 2013
Terningkast: #5

The year is 2059. Nineteen-year-old Paige Mahoney is working in the criminal underworld of Scion London, based at Seven Dials, employed by a man named Jaxon Hall. Her job: to scout for information by breaking into people's minds. For Paige is a dreamwalker, a clairvoyant and, in the world of Scion, she commits treason simply by breathing.

It is raining the day her life changes for ever. Attacked, drugged and kidnapped, Paige is transported to Oxford – a city kept secret for two hundred years, controlled by a powerful, otherworldly race. Paige is assigned to Warden, a Rephaite with mysterious motives. He is her master. Her trainer. Her natural enemy. But if Paige wants to regain her freedom she must allow herself to be nurtured in this prison where she is meant to die.

Jeg synes:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Bone Season, og jeg leste faktisk boka sammen med Anna fra Bokhylla Mi. Og det var veldig gøy, så jeg håper vi kan gjøre det igjen en gang i fremtiden.
Som jeg skrev, så har jeg lenge hatt lyst til å lese denne boka, så da jeg fant den på Book Depository for bare 113kr, innbundet, da måtte jeg bare ha den! Jeg burde egentlig slutte med slike impulskjøp. . . 

Egentlig har jeg veldig lyst til å fortelle dere hva boka handler om, men jeg synes det er litt vanskelig å forklare, så jeg skal holde det enkelt. Boka foregår i en verden der Clairvoyants(synske, orakler etc) og vanlige mennesker lever om hverandre. Men ikke fredelig. Det er nemlig ulovlig å ha noe som helst med clairvoyance å gjøre.Og hovedpersonen av The Bone Season viser seg å være en av de mest sjeldne Clairvoyant-typene: Dreamwalker.
Hvis ikke dette høres interessant, da vet ikke jeg. The Bone Season er nemlig en blanding av dystopi og paranormal, og selve ideen bak boka er veldig original og kompleks. Og veldig bra utført!

The Bone Season er første bok i en serie som foreløpig skal få sju bøker (det er mange bøker!) Jeg likte boka kjempegodt, men jeg synes det var litt vanskelig å komme inn i boka. Det var på grunn av all informasjonen om denne nye dystopiverdenen, og det tok litt tid å få hodet mitt rundt alt sammen. Men etter hvert begynte jeg å forstå litt og litt mer hvordan alt fungerte og slike ting, og da synes jeg boka var kjempegod. Samtidig synes jeg at denne vanskelige begynnelsen av boka, måtte til for at verdenen Samantha Shannon har skapt skulle virke troverdig og gjennomtenkt. Så jeg har en litt tvetydig mening angående denne saken.
Derfor måtte jeg bare nevne dette; ikke gi opp selv om du ikke forstår alt sammen på begynnelsen, fordi du kommer til å skjønne ting etter hvert. Slik var det ihvertfall med meg.

Dessuten liker jeg veldig godt karakterene. Spesielt hovedpersonen, Paige. I YA, som jeg leser mye nå for tiden, så pleier det å være ganske mange irriterende karakterer (America Singer, Jacinda etc.) Og dette irriterer meg veldig. Derfor ble jeg veldig glad for å finne sterke og likebare karakterer i The Bone Season.

Dessverre mener jeg at noen deler av boka var litt forutsigbar, men jeg skal ikke nevne dem på grunn av spoilers. Det var ikke ille akkurat, men jeg synes at det tok vekk spenningen en liten smule. Det er jo ikke bra, så derfor ble jeg litt skuffet på denne fronten.

Noe av det siste jeg må nevne, er at forfatteren av boka bare er tjuefire år. Tjuefire! Og hun har allerede publisert en bok! Det er imponerende, spesielt siden boka er såpass god. Jeg håper virkelig at Samantha Shannon får mer suksess i karrièren sin, og at bøkene hennes bare blir bedre og bedre. Jeg gleder meg til å lese neste bok i serien, men jeg må bare få tak i den først.

For å oppsummere, så tror jeg The Bone Season er en solid start på noe som jeg tror kommer til å bli en episk serie. Jeg håper og tror serien blir en av mine favoritter, og jeg kan ikke vente med å lese neste bok!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Pawn of Prophecy av David Eddings

Tittel: Pawn of Prophecy
Forfatter: David Eddings
Serie: The Belgariad#1
Sider: 398
Sjanger: Fantasy
Utgivelsesår: 1982
Terningkast: #4

A battle is coming. . .
. . .And in that battle shall be decided
the fate of the world

Myths tell of the ancient wars of Gods and men, and a powerful object – the Orb – that ended the bloodshed. As long as it was held by the line of Riva, it would assure the peace.

But a dark force has stolen the Orb, and the prophecies tell of war.

Young farm boy Garion knows nothing of myth or fate. But then the mysterious Old Storyteller visits his aunt, and they embark on a sudden journey. Pursued by evil forces, with only a small band of companions they can trust, Garion begins to doubt all he thought he knew. . .

Jeg synes:

Hvor lenge jeg har hatt Pawn of Prophecy stående på hylla, det vet jeg ikke, men utrolig lenge ihvertfall! Så nå er jeg veldig glad for at jeg endelig har lest boka. Grunnen var at, i et av mine tidligere innlegg, spurte jeg dere hvilken bok dere synes jeg burde lese. Da kom Anna fra Bokhylla Mi og kommenterte at jeg burde lese Pawn of Prophecy, som er den første boka i en serie på fem bøker, da bestemte jeg meg for å lese den. Endelig kan jeg si at jeg har lest den!

Boka handler om Garion, som bor på en gård ut på landet i Sendaria. Han bor sammen med Tante Pol, og sammen har de et typisk, vanlig liv. Men etter hvert når Garion er rundt fjorten år, må han og Tante Pol reise fra gården og alt han har kjært. Men hvorfor?
Jeg vet jo selvfølgelig hvorfor, men det hadde vært altfor forvirrende hvis jeg hadde beskrevet det.

Jeg var ganske redd for at Pawn of Prophecy skulle være en avansert bok som kom til å ta lang tid å komme gjennom. Men det var den ikke; tvert imot! Det gikk fort å lese boka, så det var jo et pluss. Samtidig likte jeg veldig godt skrivemåten til David Eddings, fordi jeg fikk lyst til å lese videre. Og det er jo bra.
Men dessverre var det en av de eneste grunnene til at jeg fortsatte å lese. Det, og at jeg ville som om det kom til å skje noe etter hvert. Men det gjorde det ikke. Ikke stort ihvertfall. Det synes jeg var utrolig trist. Det skjer ikke så mye spennende i denne boka, utenom noen deler på slutten, og da kunne jeg ikke slutte å lese. Men ellers følte jeg at Pawn of Prophecy bare er en innledende bok til en mer actionfylt serie. Og det er jo bra, fordi noen ganger må man ha en bok som introduserer deg til verden og slike ting. Men jeg savnet en del spenning, og det er derfor boka fikk en terningkast fire istedenfor en eventuell femmer.

Som jeg nevnte, synes jeg at det er en bra bok til å være begynnelsen av en serie. David Eddings har skapt en fascinerende fantasyverden, og jeg vet at det er vanskelig å introdusere denne nye verden, og samtidig få fram alt informasjonen man vil få fram, til leseren. Så derfor synes jeg at David Eddings har gjort en god jobb. Dessuten virker plottet til serien veldig interessant, og jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg i de kommende bøkene.

Ellers er boka veldig god, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien. Men jeg håper virkelig den blir bedre, og bøkene videre i serien inneholder med spenning. Fordi det var noe jeg synes manglet her.Jeg kommer kanskje til å lese bok to i sommerferien en gang, og jeg gleder meg allerede!
Hvis du har lest The Belgariad, så hadde det vært hyggelig hvis du hadde kommentert hva du synes om serien, og om du synes bøkene bli bedre:)

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Red Queen av Victoria Aveyard

Tittel: Red Queen
Forfatter: Victoria Aveyard
Serie: Red Queen#1
Sider: 383
Sjanger: Fantasy, Dystopi
Utgivelsesår: 2015
Terningkast: #4

Mare Barrow's world is divided by blood--those with common, Red blood serve the Silver- blooded elite, who are gifted with superhuman abilities. Mare is a Red, scraping by as a thief in a poor, rural village, until a twist of fate throws her in front of the Silver court. Before the king, princes, and all the nobles, she discovers she has an ability of her own.

To cover up this impossibility, the king forces her to play the role of a lost Silver princess and betroths her to one of his own sons. As Mare is drawn further into the Silver world, she risks everything and uses her new position to help the Scarlet Guard--a growing Red rebellion--even as her heart tugs her in an impossible direction. One wrong move can lead to her death, but in the dangerous game she plays, the only certainty is betrayal.

Jeg synes:

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Red Queen, fordi den har fått så mange gode omtaler. Den har fått så mye "hype" i det siste, så jeg fikk en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg endte opp med å kjøpe boken, og nå som jeg har lest den synes jeg ikke den har fortjent alt rosen den har fått til nå.

La meg starte med at jeg synes Red Queen er en bra bok. Jeg liker ideen av at de med sølv blod har overnaturlige X-men krefter. Og de med rødt blod, de er akkurat som oss, helt vanlige, uten noen krefter. 

Men det er mange deler av boka som jeg rett og slett synes er litt uoriginal; jeg føler at jeg har lest om alt dette her før. Men det gjelder egentlig alle dystopibøker her om dagen. Det er ingen som kommer opp med noe originalt, det er bare den samme oppskriften som blir brukt om og om igjen. Og det legger jeg spesielt merke til i denne boka. Noen deler kunne vært rett hentet ut av The Selection (jeg mener det, jeg fikk virkelig en deja-vu følelse.) Men ellers synes jeg at Red Queen er en bok bestående av ideer fra mange andre bøker. Den kommer på en måte ikke med noe nytt og interessant.

Dessuten, synes jeg at deler av plottet var litt lett å gjette seg til. Og det som skjedde på slutten av boka, som skulle være skikkelig sjokkerende, det kom ikke som en overraskelse på meg. Jeg visste at noe slikt kom til å skje.

På begynnelsen var det ikke akkurat vanskelig å komme inn i boka. Men det var ikke så mye interessant som skjedde i løpet av de første 200 sidene, så derfor følte jeg ingen trang til å fortsette å lese. Men da jeg kom til s. 200, da bel boka plutselig mye bedre, og jeg hadde bare lyst til å sitte ned på sofaen å lese ferdig boka.

Jeg likte skrivemåten til Victoria Aveyard, men den er ikke noe spesielt; ikke noe jeg kommer til huske. Men jeg synes hun skrev på en måte som passet boka, fordi boka skal være ganske actionfylt, og scenene der hun beskriver kamper og slike ting var veldig spennende. I tillegg var det ikke så avansert engelsk å pløye seg gjennom, og det synes jeg var bra, fordi noen ganger er det fint å lese en lettlest bok.

Til slutt må jeg nevne at omslaget på Red Queen er skikkelig vakkert. Det er såpass enkelt, og passer veldig til boka. Slike omslag liker jeg, og jeg gleder meg til å se omslaget til neste bok.

Red Queen er starten på en trilogi, og jeg gleder meg til å se hvilken retning serien tar. Det virker lovende til nå, så jeg kan ikke vente med å lese neste bok!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Ender's Game av Orson Scott Card

Tittel: Ender's Game
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: The Ender Quintet#1
Sider: 326
Sjanger: Science Fiction
Utgivelsesår: 1985
Terningkast: #6

TO SAVE MANKIND

THEY NEED A HERO

BUT ARE THEY CREATING

A MONSTER?

Jeg synes:
Nå har jeg hatt Ender's Game stående på hylla utrolig lenge. Jeg mener det! Vent litt, jeg går å sjekker hvor lenge jeg har hatt boka. . .
Trettifire uker. Den har stått på hylla mi i trettifire uker. Det er altfor lenge! Hvorfor det egentlig? Jo, jeg har lenge hatt lyst til å lese Ender's Game, men hele tiden utsatt jeg å lese den. Nå angrer jeg på at jeg ikke leste boka tidligere, men jeg fikk nå endelig lest den da. Og Ender's Game er fantastisk!

Ender's Game er en Science-Fiction bok, og nå har jeg funnet ut av at jeg faktisk elsker denne sjangeren. Jeg har tidligere lest bøker som regnes som Sci-Fi, men Ender's Game er noe for seg selv, og er desidert den beste. Det er så mange ting jeg elsker med boka, og jeg tror ikke jeg får plass til alt på denne anmeldelsen.

Først og fremst, elsker jeg hvordan hele boka er gjennomført, og ideen bak alt sammen. Jeg synes plottet er utrolig interessant, og jeg fikk lyst til å lese videre. Boka handler om en gutt som heter Andrew "Ender" Wiggin, og han blir sendt til Battle-school, der han blir trent opp som en kommandør i en slags militærstyrke. Men alt han gjør blir sterkt overvåket, og hele livet hans på skolen blir styrkt av noen "overordnede." Den delen minnet meg litt om The Maze Runner av James Dashner (anmeldelse her.)
Jeg likte også veldig godt hvordan forfatteren byttet mellom forskjellige POV. Det var ikke mye, men på begynnelsen av et kapittel leste man alltid de "overordnede" sine samtaler og sånt. Slik fikk jeg et større innblikk over hva som hendte i boka.

I tillegg elsker jeg skrivemåten til Orson Scott Card. Jeg hadde forventet at han skrev veldig avansert og vanskelig engelsk, så det var en av grunnene hvorfor det tok så lang tid før jeg bestemte meg får å lese boka. Men tok helt feil, og jeg elsker skrivemåten hans. Han skildrer og beskriver følelser så bar, og det er kjempeenkelt og forstå hva karakterene føler og tenker.
Samtidig blir karakterene så ekte, og jeg elsker hvordan de utvikler seg basert på alt de har opplevd. Jeg aner ikke hvor gammel Ender er på slutten av boka, fordi det var mye romferder som forstyrret slike detaljer. At de som var på romskipet bare var der to år, men for de på jorda var det femti år. Så derfor er det litt forvirrende. Men noe som er helt sikkert er at karakterene virker ekte, og de har sine egne personligheter.
I tillegg virker alle karakterene mye eldre enn det de egentlig er. Men det har kanskje noe å gjøre med alt ansvaret de har, ovenfor seg selv og andre. De må oppføre seg som eldre mennesker, fordi det er mange som regner med dem, spesielt Ender. Han skal, liksom, redde verden. (No big deal.)

Slutten på boka var ganske overraskende, og jeg var litt sjokkert. Seriøst! Du tuller? Sånn tenkte jeg, da jeg hadde omtrent 20 sider igjen. Og nå som jeg er ferdig med hele boka, lurer jeg virkelig på hva de neste bøkene i serien kommer til å handle om. Jeg gleder meg veldig, det skal være sikkert!

Det er også lagd en film av boka, og jeg har virkelig lyst til å se den. Jeg håper virkelig de får med alle følelsene og hvordan karakterene utvikler seg, fordi det er en såpass stor del av boka, og gjorde boka kjempegod. Det er så mange karakterer i boka, og alle har sine distinkte personligheter, og jeg håper virkelig de får med det i filmen.

Jeg absolutt elsker Ender's Game! Jeg tror den regnes som en Sci-Fi klassiker? Jeg er ikke sikker, men jeg tror det. Men det fortjener den virkelig. Jeg synes at Ender's Game er veldig unik, og jeg kan ikke vente med å lese resten av serien!

Bildet ble hentet fra Goodreads.

Me and Earl and the Dying Girl av Jesse Andrews

Tittel: Me and Earl and the Dying Girl
Forfatter: Jesse Andrews
Sider: 295
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon
Utgivelsesår: 2012
Terningkast: #5

Me
My name is Greg Gaines. I am seventeen. I am the one who wrote this book. My physical appearance is unsatisfactory, and there is probably a fungus eating my brain. I'm not even sure I'm a human.

Earl
Earl Jackson is the only person who is even sort of my friend. We make mediocre films together. Werner Herzog is our biggest infulence. Earl is generally filled with violent rage.

Dying Girl
During my senior year, my mom forced me to become friends with a girl who had cancer. This brought about the destruction of my entire life.

Jeg synes:
Etter jeg leste ferdig Crown of Midnight av Sarah J. Maas, ville jeg opprinnelig fortsette på serien, men jeg hadde ikke de andre bøkene i serien tilgjengelige. Så da bestemte jeg meg for å lese Me and Earl and the Dying Girl, en bok jeg håpet skulle være lettlest og morsom. Og det er akkurat det den var!

Me and Earl and the Dying Girl er en utrolig morsom bok! Generelt hele boka er kjempemorsom, og det var ofte at jeg flirte for meg selv. Jeg er glad jeg satt alene mens jeg leste disse delene. . .
Det var mange andre deler av boka som også var veldige morsomme, men ikke morsomme nok til at jeg ler høyt. Det samme med komedie tv-serier. Man vet når noe morsomt skjer, og så ler du ikke, men du synes det er veldig morsomt. Den følelsen fikke jeg av denne boka; det var rett og slett kjempegøy å lese Me and Earl and the Dying Girl.

Boka er såpass gøy, fordi den er skrevet i førsteperson. Og hovedpersonen, Greg, han "skriver" på en måte denne boka, og alle kommentarene hans gjennom hele boka er utrolig morsomme. I tillegg er Greg en person som gjør narr av seg selv; han har selv ironi. Jeg liker slikt med bok karakterer, eller med personer generelt.

Samtidig er boka skrevet på en utrolig kul og oppfinnsom måte. Det er vanskelig å forklare det, men du skjønner det hvis du har lest boka. Det er mange lister, og noen kapitler er skrevet som filmmanuskripter. Dette gir boka særpreg, og gjør boka original. Dessuten passet alt sammen veldig bra sammen.
I tillegg virker alle dialogene, og samtalene ekte. Karakterene har sine feil, spesielt Greg. Noen ganger måtte jeg bare slutte å lese, fordi Greg sier utrolig dumme ting (han vet selv at han sier rare ting når han snakker til folk, han bare får munndiare noen ganger.) Men det er noe som gjør Greg ekte og troverdig som karakter.
Jeg må nevne noe som jeg synes var litt komisk. Earl beskrives som ganske lav, og i tillegg har han et ganske sterkt språk; kort sagt, han banner mye. Og jeg synes det var litt komisk å forestille meg en liten person, som banner og er sur nesten hele tiden. Jeg synes det var vittig da jeg så det for meg, og måtte ta det med i anmeldelsen.

For dere som håper at Me and Earl and the Dying Girl er lik The Fault In Our Stars, da må jeg nok skuffe dere. Me and Earl and the Dying Girl har ingen klisjé romanse, eller noe slikt. Det gjør boka veldig original, spesielt siden nesten alle bøkene nå om dagen har kjærlighetsdrama. Jeg likte Me and Earl and the Dying Girl  minst like godt som The Fault In Our Stars.

Selv om jeg likte Me and Earl and the Dying Girl kjempegodt, har den sine feil. Ikke mange da, men ellers en som er litt stor. Jeg følte ikke helt at boka hadde et stort plott. Det var ikke noe galt med det, men da boka var ferdig, tenkte jeg litt over det, og det irriterte meg litt. Hvis jeg hadde lest boka får et år siden, hadde jeg ikke lagt stort merke til det, men siden jeg har lest så mange bøker siden da, har jeg så mange bøker å sammenligne den med. Jeg merker at jeg begynner å bli mer og mer skeptisk og kresen på bøker.

Til slutt, må jeg bare nevne hvor vakkert omslaget på boka er. Ofte dømmer jeg bøker etter omslaget, fordi det er umulig å unngå. Jeg prøver å ikke gjøre det, men det fungerer ikke alltid.
Men denne boka er god + at omslaget er pent. Me and Earl and the Dying Girl har hele pakken!

Alt i alt, er Me and Earl and the Dying Girl en utrolig morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler til alle som leter etter en bok som er lett og lese. Hvis du er i en "reading-slump", så er dette den perfekte boka for deg!
Men hvis du ikke har lyst til å lese boka, kommer filmatiseringen av boka ut på kino i sommer en gang, tror jeg. Jeg gleder meg veldig! Du kan se traileren her.

Bildet ble hentet her:
https://d.gr-assets.com/books/1337217176l/13558605.jpg