Tittel: Asylum
Forfatter: Madeleine Roux
Serie: Asylum#1
Sider: 310
Sjanger: Horror, Grøsser
Utgivelsesår: 2013
Terningkast: #2
For sixteen-year-old Dan Crawford, New Hampshire College Prep is more than a summer program—it's a lifeline. An outcast at his high school, Dan is excited to finally make some friends in his last summer before college. But when he arrives at the program, Dan learns that his dorm for the summer used to be a sanatorium, more commonly known as an asylum. And not just any asylum—a last resort for the criminally insane.
As Dan and his new friends, Abby and Jordan, explore the hidden recesses of their creepy summer home, they soon discover it's no coincidence that the three of them ended up here. Because the asylum holds the key to a terrifying past. And there are some secrets that refuse to stay buried.
Jeg synes:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese flere grøsser bøker (nei, ikke de av R.L. Stine.) Jeg har nemlig ikke utforsket denne sjangeren særlig mye, og selv om jeg vet at Stephen King er grøssermesteren, ville jeg finne en annen bok som kunne introdusere meg til denne sjangeren. Jeg har tidligere lest Coraline, som er litt grøsseraktig, og jeg likte den kjempegodt. Men jeg kan dessverre ikke si det samme om Asylum. Dette er ikke en god bok å begynne med hvis du vil lese mer horror-bøker.
For å begynne med det som er viktigst med en grøsser. Den skal være skummel! Denne boka var ikke skremmende i det hele tatt! Det var noen steder der plottet tok en retning som kunne vært ganske creepy, men jeg ble aldri ordentlig skremt. Ikke engang da jeg leste i mørket, og det sier litt; å lese i mørket pleier generelt å være litt skummelt. Asylum skuffet meg rett og slett, for den var verken skummel eller særlig interessant.
Det er også mange bilder i boka som skal gjøre den litt mer skummel og creepy, men jeg synes ikke de var noe særlig. Boka hadde vært akkurat den samme uten bildene. Jeg synes det var en fin distraksjon da, fordi noen ganger hadde jeg heller lyst til å se på bildene enn å lese i boka. I tillegg er det en annen bokserie, som heter Miss Peregrines Home for Peculiar Children, og den serien inneholder også mange creepy bilder. Jeg har lenge hatt lyst til å lese den serien, og alle sier at den serien er bedre. Da få jeg lese den for å finne ut av det selv.
Noe annet som også er utrolig viktig når man leser en bok, er at man liker karakterene. Vel, jeg hatet hovedpersonen, Dan Crawford. OK, hat er kanskje et sterkt ord, men han var en skikkelig pain-in-the-ass karakter. Jeg likte ikke å lese om ham i det hele tatt; jeg synes han var irriterende. Samtidig synes jeg ikke at Dan som karakter var særlig troverdig. Han ble beskrevet som en veldig skoleglad gutt, som ikke bryter regler og elsker skolen. Men plutselig så skulker han en skoletime? Jeg vet at man ikke trenger å gå på alle timene dine når man går på college, men likevel, det passer ikke sammen med karakteren hans. I tillegg brøt han reglene da han gjentatte ganger brøt seg inn på det kontoret. Det henger ikke på greip.
Jeg likte ikke så godt de andre karakterene heller. Den ene karakteren jeg faktisk likte litt endte opp med å bli "hjernevasket." Men jeg likte ikke ham spesielt godt heller. Dan og en jente som heter Abby blir etter hvert sammen, men jeg synes ikke de passet sammen i det hele tatt. De hadde ikke noe kjemi, de hadde ikke noe connection. Det var bare insta-love spør du meg. Jeg hater insta-love i bøker. Det funker rett og slett ikke. Ihvertfall ikke hvis du vil at et forhold skal vare.
Dessuten synes jeg at det var alt for mye dialog i boka. Det hadde ikke gjort noe hvis dialogen hadde hatt en stor rolle med tanke på plottet, men jeg synes at deler av dialogene bare var meningsløse. Noen av samtalene hadde ikke trengt å være der og det irriterte meg. Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det (bortsett fra å klage selvfølgelig.)
Dette var en lettlest bok, det skal den ha. Men det er ikke alltid en bra ting. Men i dette tilfelle synes jeg det, fordi jeg hadde ikke klart å lese meg gjennom boka hvis det hadde tatt meg uendelig lang tid. Så jeg er glad at boka tok ikke tok lang tid å lese. Jeg må innrømme, noen ganger var boka litt spennende, men det gjør ikke opp for alle tingene som irriterte meg. Ja ja, man kan ikke elske alle bøkene man leser (selv om jeg pleier å like ganske mange.)
Jeg har tenkt til å lese bok to, men det er bare fordi jeg allerede eier den. Det spørs om jeg leser siste bok, men jeg ender sikkert opp med å gjøre det, fordi bøkene er veldig lettleste og jeg liker å lese ferdig serier. Men jeg anbefaler ikke denne boka; kanskje noen vil like den, men jeg kan ikke si at jeg gjorde det. Samtidig var dette et ekstremt tilfelle av irriterende hovedkarakter. Da er det bare å skrive Dan Crawford inn på lista som en av de mest irriterende bok-karakterene noen sinne, sammen med Jacinda, America Singer og Eadlyn Shreave.
